Sven Egil Omdal

Svenskene forstår oss ikke. Mens de feirer svenska flaggans dag som om det var en ikke spesielt populær bestemors begravelse, svøper vi hele landet i flagg, og henger til overmål på oss halvmeterlange sløyfer i de samme fargene. Vi henger flagg fra verandaen og stikker dem i blomsterpottene, vi fester dem på bilene og båtene, vi bærer dem i prosesjon og stikker dem i hendene på unger som ennå ikke kan gå. Vi flagger antakelig mer enn noen annen nasjon på kloden, men hva er det egentlig vi flagger for?

Svenskene forstår oss ikke.

Fordi svenskene ikke forstår oss, tolker noen av dem denne voldsomme begeistringen for de nasjonale fargene som et utslag av noe utrivelig i vår kollektive karakter. Journalisten og forfatteren Henrik Arnstad ble for et par år siden intervjuet av Morgenbladet etter å ha yppet til grensetrefninger om det norske selvbildet. Arnstad avviste kontant journalistens premiss om at den norske nasjonalismen er en folkelig og glad variant, og dro til så det sved:

All flaggvifting har en mørk bakside. Det går ikke an å konstruere en nasjonalisme som ikke er ekskluderende. Den forutsetter en idé om noe som ikke hører til. Og ut fra denne eksklusjonen er det lett å konstruere rasistiske oppfatninger for dem som vil det. Nazistene valgte seg jødene. I Norge er det muslimene. Vi ere en fascistisk nasjon vi med, vi små og Anders Lange.

Arnstad fikk motbør, selvsagt. Samholdet har knapt vært sterkere siden maidagene i -45. Civitas Kristin Clemet, SVs Kjetil Raknes og De Grønnes Øyvind Strømmen skrev felles kronikk om Arnstads ubegripelige fremstilling av Norge. I Klassekampen plasserte Karl Ove Knausgård svensken der han hører hjemme:Det hjelper ikke å si at 17. mai handler om selvstendighet og frigjøring, og at dagen har med motstand mot undertrykkelse og okkupasjon å gjøre. Alt Arnstad ser, er flagg, og flagg er for ham nasjonalsymbol. Nasjonalsymbol er nasjonalisme og nasjonalisme er fascisme.

For 14 dager siden kom jeg likevel i tanker om vi kanskje hadde avfeid Arnstad litt for lett. Intetanende kom jeg inn på det lokale kjøpesenteret, og sto plutselig midt i en voldsom flaggborg. På begge sider, i en nesten uendelig rekke innover i handlegaten, hang det norske flagg. Over utsalget av kjøkkenutstyr, over automaten til Norsk Tipping, over Vinmonopolet og over tilbudet om tre boxershorts for prisen av to, hang de norske farger.

Slik har det sett ut siden, og jeg hører fra andre kjøpesentre i Amfi-kjeden at det ser likedan ut der. Effekten er overveldende, og ubehagelig. Den likner ikke det aller minste på de følelsene Nordahl Grieg fanget da han slet med å gjøre fortøyningen fast i en havn i Australia, og brått oppdaget norske flagg på skutene forut og akter:

All flaggvifting har en mørk bakside.

Der skjalv en længsel gjennem vort sind,en iling av smerte og savn.Men samtidig bruste blodet i sang,i heftig og lykkelig jag.Vi var — kanhænde for første gang - stolt over Norges flag!

Kanhænde for første gang er nøkkelord her. Før andre verdenskrig var flagget borgerskapets og høyresidens symbol, mens venstresiden helst ville stryke kristenkorset og heise det rødt og rent.

Slik fungerer flagget i mange land. I Hellas forsøker Syriza forsiktig å rive det hvite og lyseblå flagget ut av hendene til høyrepartiet Ny Demokrati og gjøre det til et reelt nasjonalsymbol. I andre land, som Frankrike og Tyrkia, representer flagget først og fremst statsmakten, og pryder for det meste statlige bygninger.

Men Norge følger også her den anglo-amerikanske tradisjonen. I USA og Storbritannia kan flagget brukes til alt og overalt, fra truser til ølbrikker, fra brannbiler til tullehatter. Vi følger etter, og setter flagget på produkt vi vil selge. Russen søler øl og spyr utover flaggene de bærer på den nedbrettede fronten på de skitne buksene.

Vi blir større hvis vi flagger mindre.

Flaggets viktigste funksjon er å bygge nasjonal identitet. Slik har også det norske virket i en ung nasjon med et betydelig mindreverdighetskompleks. Bildet av Amundsens telt på Sydpolen med den lille flaggstangen på toppen, er tatt i svart/hvitt. Likevel ser vi flagget i rødt, hvitt og blått. Hjernen legger til fargene i stolthet over at Norges flagg vaier på dets naturlige plass, på seiersmasten.

Da vår alternative nasjonalsang, Norge i rødt, hvitt og blått, for 70 år siden endelig kunne fremføres i frihet (den ble skrevet i 1941), fanget den en nasjonalisme som ikke truer noen. Den rødmalte stuen ved veien, den hvitstammete bjørken og stripen av blåklokker har absolutt ikke noe fascistisk potensial.

Men de flaggdebattene vi har hatt de siste årene er ikke fullt så uskyldige. Kravet om at alle skal bære de norske fargene og ikke noe annet i barnetogene, er en ren bekreftelse av Arnstads påstand om flaggets ekskluderende effekt. Er det så vanskelig å akseptere at andre også kjempet for sin selvstendighet, og innse at gleden over hjemlandets symbol ikke trenger å trekke noe fra respekten for Norges?Bruken av flagget for å stimulere kjøpelyst og drive vårt allerede høye forbruk enda høyere, lager en uggen forbindelse mellom nasjonale og kommersielle verdier. Og nordmenns sterke trang til å dra ut i verden med flagget festet på jakken eller bagasjen kan også oppfattes som et utslag av den samme eksepsjonalisme som er en vesentlig bestanddel av både det amerikanske og det engelske selvbildet. Vi flagger slik at alle kan se at vi er spesielle.

Dessverre signaliserer de mange flaggene utenom 17. mai og naturlige flaggdager at vi først og fremst er spesielt sjåvinistiske. Vi blir større hvis vi flagger mindre.