En lørdag i april ligger en enslig koptisk kristen mann i bønn på det våte fortauet utenfor domkirken en stund. Han vender blikket og korset sitt sørover. Stemmen er sår og lavmælt.
Han retter seg opp, tar rullatoren og slutter seg til en større gruppe etiopiere og eritreere. Sammen går en lavmælt sørgemarsj gjennom gatene, og ned til sjøen. Ved monumentet «To like» i gjestehavna stopper de. Noen gråter høylydt, noen tenner lys. Mange kaster roser i vannet.Over tusen flyktninger har druknet i Middelhavet i ukene etter påske. IS og Boko Harams forfølgelser av kristne og andre minoriteter har bidratt til økte flyktningestrømmer. Krig i Syria og Libya har gjort det samme.
EU har innført regler som effektivt hindrer de fleste flyktninger i å kjøpe flybilletter hvis de ikke allerede har visum. Dermed har markedet for menneskesmuglere som kan ta overpris for risikable båtreiser tatt helt av. Prisen for drømmen og et godt liv i Europa blir for mange en grav på Middelhavets bunn.
De som er samlet i gjestehavna, er en del av landsdelens nye innbyggere som har flyktningekatastrofen i Middelhavet tett innpå livet. I dagene som fulgte sørgemarsjen, har Fædrelandsvennen møtt flere av dem for å høre deres historier.
Lampedusa-katastrofen
Tesfit Petros (30) fra Asmara, hovedstaden i Eritrea var på vei til Europa den 3. oktober for halvannet år siden.
Han sov under dekk. Om bord i den 20 meter lange, gamle fiskebåten var det trolig 515 mennesker. Motortrøbbel gjorde at kapteinen ønsket kystvaktens oppmerksomhet, og det ble tent et bål for å gi lyssignal. Ilden spredte seg. I panikk trakk menneskemengden til samme siden av båten, og den kantret.— Jeg sov under dekk, og våknet av at fartøyet kantret. Jeg visste om et vindu, og svømte nedover, fant det og kom meg ut. Det var sent om kvelden, og helt mørkt. Jeg tenkte alt nå var over, men bestemte meg for å prøve.
Fædrelandsvennen kjenner til andre familier i Kristiansand som mistet familiemedlemmer i den samme båten den dagen.
Petros er koptisk kristen. Han serverer te i sokkelleiligheten han leier i Vågsbygd med sin kamerat. De to rømte Eritrea sammen, og har holdt sammen i tykt og tynt i fire år. Han viser bildene av kona og sønnen.
— Vi hadde vært gift tre uker da hun fødte ham. Han var tolv dager da jeg måtte reise i 2010. Jeg jobbet i to og et halvt år i Khartoum for å spare penger til menneskesmuglerne for å komme til Europa. Jeg savner dem veldig, sier Petros.
Dyr flukt
Han betalte en menneskesmugler i Khartoum 800 dollar, «fixed price», for reisen i en pickup gjennom ørkenen fra Sudan. Overfarten til Europa kostet nye 1600 dollar.
Tesfit Petros (30)
I Libya oppholdt han seg i en hall med rundt 600 personer i nærmere to måneder, mens de ventet på båtreisen fra Misrata, øst for Tripoli, til Lampedusa.
— Vi var flest eritreere, men også noen etiopiere. Vi byttet på å lage mat, det var gode forhold. Men det var ikke sang og musikk. Det var helt stille.
En ettermiddag ble de stuet på små lasteplan, og kjørt til kysten.
— Båten var ikke stor, men vi var 520 om bord. Det var en ettermiddag. Det var ikke plass til å ta med bagasje eller særlig mat. Det var varmt. Jeg sov i et rom under dekk, og våknet av at båten holdt på å kantre. Jeg hadde lært å svømme i militæret, og svømte under vann til et vindu jeg tok meg ut av på nedsiden. Det var vanskelig, men Gud hjalp meg. Jeg svømte i tre timer, og så etter lyset på land. Jeg trodde jeg skulle dø, men ville prøve.
Det var ikke sang og musikk. Det var helt stille.
På natten kom han fram, sliten, uten pass eller penger. Da han oppdaget at kameraten også hadde klart seg, kastet de seg om halsen på hverandre.— Menneskene på Lampedusa var snille. De hjalp med telefon så jeg kunne ringe hjem, og fikk klær.
Etter tre måneder der, reiste han til Sicilia, tok bussen til Roma, tog til Milano, fløy til Sverige og tok bussen til Norge, hvor han meldte seg som flyktning i slutten av januar i fjor. Nå bor han i egen leilighet i Vågsbygd.
— Nå vil jeg lære å snakke norsk, og få meg en jobb. Helst med en dreiebenk til metallarbeid, men ellers tar jeg litt av hvert. Så håper jeg at kona og barnet mitt kan komme. Vi snakker sammen på internett én time hver kveld. Jeg savner henne veldig mye, sier Petros.
Redd for lillebror
Arsiema Tezare var med på sørgemarsjen. Hun har bodd i Norge i snart åtte år, og jobber i en prosjektstilling hos Integrering- og mangfoldsdirektoratet (Imdi).
Tezare ser engstelig utover havet. Hun er redd for lillebroren sin.— Han har bestemt seg, han skal reise, forteller hun.
Arsiema Tezare
Selv var hun ikke båtflyktning. Men i det eritreiske miljøet i Kristiansand er det mange som har krysset Middelhavet, og mange som har erfaring med hvor farlig overfarten kan være.
— Jeg har håpet han skulle bli, og få det til der hjemme. Nå lurer både jeg og moren min på hvordan det går med ham. Jeg er redd og sint. Sint fordi han ikke har hørt på meg, og redd fordi det kan gå galt. Han er min lillebror. Hvis noe skjer, da får jeg veldig dårlig samvittighet, sier hun.
Arsiema Tezare skrev masteroppgave om eritreisk diaspora i Norge og kjenner godt situasjonen til mange av sine landskvinner- og menn.
— Altfor mange fra vårt hjemland vil reise ut. Men det er nesten umulig å skaffe visum. Da blir alternativet å gå til smuglere som ordner båtreiser, som er veldig dyrt og veldig farlig, sier hun.
Svømte for livet
Mohammad Baghdadi fra Syria måtte svømme for livet da menneskesmuglernes båt forliste. Nå svømmer han med Vågsbygd svømmeklubb.
Jeg er redd og sint. Sint fordi han ikke har hørt på meg, og redd fordi det kan gå galt.
22-åringen var aktiv svømmer og studerte idrett i Hamah, sør for Aleppo i Syria. Krigen i landet preget hverdagen stadig mer. Han forteller at han ble banket opp av diktator Assads menn, og anholdt av opprørsmilitser, som knivet med myndigheten om kontrollen i byen.Sammen med familien bestemte han seg for å flykte, 25. januar i fjor.
Han reiste via Latakiya og Tartus til Libanon, og fløy deretter til Istanbul i Tyrkia. Han betalte en syrisk menneskesmugler 9000 euro for å reise til Europa.
En måned senere tok han bussen til Izmir, med kjøpt yacht-billett til smuglerferd til den greske øya Samos like ved.
— Vi lå 23 personer i skjul åtte timer på en gård, før vi hørte masse skyting, og opplegget gikk i vasken.
Mohammed Baghdadi (22)
To dager etter forsøkte han med en annen båt, da var de 18 personer. Halvveis over forliste båten.
— Vi var tre personer som klarte å svømme tilbake. Jeg tenker vi svømte rundt to kilometer. Så vidt jeg vet ble alle reddet, forteller han.
Han lyktes på tredje forsøk, dagen etter. I Aten kjøpte han en pakke med tre falske pass for 4500 euro. Han ble avslørt med det slovenske, og britiske passet. Men på siste flybillett kom han seg på flyet til Italia som tysk mann.
5. april fløy han fra Paris til Oslo, og til nyttår flyttet han i leilighet i Kristiansand.
Han er allerede stø i norsk.
Seks dager i uka trener han med Vågsbygd svømmeklubb på elitenivå.
— Jeg skal studere idrett og utdanne meg til fysioterapeut ved Universitetet i Agder. Jeg var heldig som slapp unna. Jeg skal aldri tilbake til Syria, sier han.
- De vil helst glemme
Også blant somalierne kjenner mange risikoen til båtflyktningene på kroppen.
Leder Ali Abdullahi Ahmed i Somalisk forening Agder hører hver uke om mennesker som dør på vei til Europa. Han kom selv til Norge med fly på slutten av 1990-tallet, og fikk politisk asyl. Nå livnærer han seg som drosjesjåfør. Han ønsket kontaktet somaliere som kunne fortelle Fædrelandsvennen om deres flukt over havet, men ingen ønsket å snakke.
— De ønsker ikke å fortelle om flukten gjennom ørkenen eler reisen over havet. Mange har gått uten skikkelig mat og vann på bena gjennom Sahara, gjerne i mange dager, for å komme seg fra Sudan til Libya. Nå vil de bare glemme, forklarer han.
— I Libya er det kaos, med militser som krever penger og med mye vold. Kapteinene på disse båtene som setter over havet har gjerne ingen erfaring, båtene er gamle og dårlige. Ofte ender de opp samme sted som de satte ut. Det er et sjansespill. Vi har kontakt med somaliere over hele Europa, og hører hver uke om mennesker som har omkommet. Dette er forferdelig, sier Ali Abduallahi.
Hans løsning er ikke å ta i mot flere flyktninger.
— FN, EU og Amerika må hjelpe Somalia til å bli et bedre land. De flykter fra islamistene i Al Shabaab, de flykter fra fattigdom, og fra et ustabilt politisk styre. Italia har gjort mye, men nå er det økonomisk krise i Europa. Vi må finne løsninger i Somalia, slik at folk ikke flykter.
Kamptolken som fikk avslag
Båtflyktning og kamptolk Tamim Abdullah, kompisen til den mer kjente kamptolken «Faiz» fra Afghanistan, forlater Norge nå etter avslag på asylsøknaden.
Jeg tenker vi svømte rundt to kilometer. Så vidt jeg vet ble alle reddet.
— De kom midt på dagen og spurte etter meg. Da jeg ikke var hjemme skjøt de hunden min. Faren min slo de med pistolskjeftet. Han døde av skadene.Slik begynner den dramatiske historien om hvorfor Tamim Abdullah valgte å flykte fra Afghanistan. Da hadde han jobbet for Natos Isaf-styrker i seks år. Det siste året hadde truslene kommet hyppig fra Taliban, både på telefon og i brev. Familien hadde bedt ham flykte, men Tamim hadde valgt å bli litt til, og se situasjonen an.
Noen måneder senere befant han seg i Tyrkia. Faren var begravet, bilen og alt annet av verdi var solgt for å skaffe penger til flukten som han håpet skulle gi et trygt liv i Europa.
Båtflyktning
Ventetiden i Tyrkia ble imidlertid lang.
Tamim Abdullah
— Det tok tre måneder før vi fant en som ikke bare lurte penger av oss, men faktisk hadde en båt han kunne tilby plass på. Det kostet 5000 dollar. Opplegget var risikabelt. Jeg valgte å gjøre det, men min kone var gravid i sjette måned da vi gjorde avtalen. Hun ble igjen i Istanbul, forteller han.
De dro klokken ti om kvelden. Han forteller at 20 mennesker ble stappet inn i en bil med plass til seks eller åtte passasjerer, og kjørt i seks timer til de ankom en liten landsby utenfor Izmir.
— Derfra måtte vi gå en time gjennom skogen til skjulestedet for fiskebåten vi skulle om bord i. Mange satte fra seg bagasjen underveis. De var ikke forberedt på dette. De orket ikke bære tingene sine.
Tomme for vann
Vel fremme ved havna ble 120 menn, kvinner og barn ble stuet sammen i en fiskebåt.
— Det luktet ille. De sa vi skulle forberede oss på en overfart på fire dager, fram til Italia.
Båten fikk motorproblemer og det rene vannet tok slutt etter fire dager. Overfarten tok seks dager. Folk ble redde og det var dårlig stemning om bord. Men båten forliste ikke. De kom fram.
Tamim tok seg til Frankrike, men ble avvist i sitt første forsøk på å søke asyl. Han fikk beskjed om å komme igjen etter tre måneder. Noen dager sov han på gata og frøs, før han satte kursen for Norge. I Oslo leverte han sin første søknad om asyl i slutten av september 2012. Mens han bodde på asylmottak i Kvinesdal, fødte kona deres første barn i Tyrkia. Året etter kom hun til Norge, og de to har bodd sammen på mottak i Kristiansand til nå.
— Jeg håpte jeg skulle få opphold da min venn, kamptolken Faizullah Muradi til slutt fikk ja på sin søknad. Men jeg var tolk for de franske Isaf-styrkene, ikke for de norske.
Seks andre
Tamim Amdullah har havnet mellom flere stoler. I Frankrike blir han nå avvist fordi hans første asylsøknad skjedde i Norge, og da kan han sendes tilbake til Norge etter Dublin-avtalen. Men i Norge kommer han ikke inn under den spesielle beskyttelsen norske myndigheter har gitt kamptolkene for de norske Isaf-styrkene, siden han tolket for deres franske kolleger.
Mange satte fra seg bagasjen underveis. De var ikke forberedt på dette. De orket ikke bære tingene sine.
— Jeg vet om seks andre personer i samme situasjon, som har vært kamptolker for Isaf, men ikke nødvendigvis norske styrker. Alle burde fått bli. De har gjort en verdifull innsats for oss og våre allierte, sier SV-politiker Morten Ekeland i Mandal, som har vært sentral i støtteapparatet for kamptolkene som søker oppholdstillatelse.
Gir opp
— Jeg er litt oppgitt. De lærte meg at prinsippet i Nato er «en for alle, alle for en», men det har ikke jeg sett noe til, sier Tamim Abdullah.
19. april fikk han endelig avslag på sin søknad om asyl i Norge fra Utlendingsnemnda. Han må være ute av Norge innen 7. mai. Det samme gjelder hans kone og begge barna. Den yngste jenta er seks måneder gammel, og er født i Kristiansand.
- Hva gjør du nå?
- Nå må vi reise. Vi kan ikke dra til Frankrike før floken er løst, for da risikerer vi retur til Norge og tvangsretur til Kabul, og da dreper Taliban meg. Vi må bare reise videre og håpe vi finner en løsning, sier Tamim.
Mintes IS-drepte og omkomne båtflyktninger
Så mange Syria-flyktninger kan Sørlandet få