Før sommeren skrev jeg i denne spalten om hvordan jeg og konen min hvert år krangler om hvordan vi skal tilbringe ferien. Jeg beskrev hvordan våre ulike oppvekstmiljøer har gitt oss ulike forventninger til hvordan vi skal tilbringe fritiden.

Min kone, som har hatt tilgang til et landsted under oppveksten, vil gjerne føle gresset under føttene, høre bølgeskvulp og blir ikke forstyrret av summende mygg og andre insekter.

vignett svensken qaisar mahmood.jpg

Selv gjør jeg mitt ytterste for å komme meg unna slike ting. Rett og slett fordi jeg ikke bærer på nostalgiske barndomsminner som involverer naturen. Vi dro aldri til skjærgården, noen landsted eller gikk på tur. Jeg foretrekker å kjenne asfalt under føttene, lyden av biltrafikk, og å slappe av på byens uteserveringer. Og jeg har ikke noe imot å befinne meg midt i et mylder av turister.

— I løpet av mine seks uker i sommerhuset hoppet jeg til hver gang jeg så noen som var naturlig brun eller hadde mørkt hår.

Denne sommeren klarte jeg og min kone å unngå det årlige sammenstøtet. Grunnen er at vi har kjøpt oss et eget pittoresk sommerhus, et trehus med hvit, kalkpusset fasade og rødt blikktak. Til huset hørte det en stor, frodig tomt med frukttrær, bær og vekster som jeg ennå ikke har lært meg navnet på.

Sommerstedet ligger på en øy like utenfor den svenske østkysten, Gotland, som kan sammenlignes med Tjøme eller Hvaler i Norge. En overveldende majoritet av stockholmerne som flytter til Gotland om sommeren er mennesker som litt grovt sett kan beskrives som en del av den kulturelle middelklassen - grafikere, journalister, forfattere og andre typer skribenter.

I ærlighetens navn kaldsvettet jeg litt da vi hadde skrevet under på kjøpekontrakten og tatt opp et stort banklån. Tenk om rastløsheten skulle bli så stor at jeg fikk angst og fant på unnskyldninger for å kunne flykte tilbake til byen? Eller om livsstilen som sommerhuseiere ikke passet oss og at jeg og min kone derfor havnet i tottene på hverandre på grunn av småsaker for til slutt å havne i skilsmisse? At kravene og forventningene om å omgås og ha det hyggelig og koselig i ferien skulle bli krevende mer enn avstressende?

Etter seks uker i sommerhuset må jeg si at all min frykt er gjort til skamme. Jeg og min kone er fortsatt gift og har nok enda varmere følelser for hverandre nå etter å ha levd tett på hverandre under hele sommerferien. Ikke en eneste gang opplevde jeg rastløshet, tvert imot har jeg nok aldri opplevd en sånn ro som i sommer.

Men oppholdet i sommerhuset har ikke bare vært preget av hyggelige opplevelser, men har også vært et tankekors.

Sommer-Sverige er svært segregert, enda mer enn Stockholm på vinteren. Ja visst har jeg lest statistikk og andre utredningsrapporter som tegner bildet av et segregert Sverige, men i ærlighetens navn ble sjokket merkbart da jeg i sommer kjente virkeligheten bak statistikken på kroppen.

I løpet av sommeren lever til og med de mest høylytte talspersonene for mangfold i svært segregerte sosiale bobler. I løpet av mine seks uker på sommerhuset beveget jeg meg i miljøer der mye pigment, religiøse hodeplagg og forstadsdialekt var høyst fraværende. Variasjonene var så små at hoppet til hver gang jeg så noen som var naturlig brun eller hadde mørkt hår. Til tross for dette, visste jeg at flere jeg traff på i løpet av ferien beklager seg over samfunnets segregasjon.

Noen vil kanskje spørre seg om jeg nå ikke gjør en fjær til fem høns. Alle mennesker har vel en tendens til å klynge seg sammen med dem som er lik en selv. At like barn leker best, uansett bakgrunn eller status. Det er helt rett. Til og med økonomisk, sosialt og kulturelt etablerte tilbringer ferien på ulike steder. Mennesker som har høye stillinger innen næringslivet foretrekker å bruke sine fridager på den svenske vestkysten på steder som Torekov, Marstrand og Falsterbo. Akademikere og kunstnere slapper gjerne av i sørøstre Sverige, i området som kalles Österlen. Jeg er overbevist om at det samme bildet er gjeldende i Norge.

I år planlegger for eksempel 35 prosent av nordmennene i tilbringe deler av vinteren på en hytte. Blant dem er det neppe mange som selv er født eller har foreldre som er født i Pakistan.

Det er ikke til å komme bort ifra at det finnes noe dypt problematisk ved at den kulturelle middelklassen bruker fritiden i homogene gettoer. Mange i denne gruppen skaper bevisst eller ubevisst normer og verdier i samfunnet gjennom sine yrker, noe som igjen definerer hva som er normalt og hva som avviker fra normalen i et samfunn. Hvem vi bryter brød med, hvem vi tilbringer ferie og fritid med og ler avslappet med, påvirker synet vårt på ulike spørsmål. Det er i ferien vi er oss selv, mer enn vi er på arbeidsplassene våre.

Det holder ikke bare å ville ha mangfold på arbeidsplassene våre. Vi må også invitere ulikheter innenfor hjemmets fire vegger. For hvis jeg ikke omgås noen med andre matvaner enn jeg, som feirer andre helligdager enn jeg, interesserer seg for andre spørsmål enn jeg, kommer spørsmålet om mangfold til fortsatt å være noe teoretisk - til tross for både ditt og mitt engasjement.

  • Det er ikke til å komme bort ifra at det finnes noe dypt problematisk ved at den kulturelle middelklassen bruker fritiden i homogene gettoer.