Det blir bare verre og verre. Trump kommer med den ene uttalelsen villere enn den andre. Denne ukens utsagn som vanskelig kunne tolkes som annet enn en fordekt drapstrussel mot Hillary Clinton, er i skrivende stund den hittil aller verste. Men den rekorden står neppe lenge.

Bevisst strategi?

Er alt dette resultatet av en bevisst strategi fra Trumps side? Er det et forsøk på å videreføre den linjen som førte ham til topps i den republikanske nominasjonskampen? Den strategien er i så fall bygget på samme oppskrift som høyrepopulister i mange andre land har gjort suksess med. Skyld på elitene, maktapparatet og innvandrere for alt som er galt. Hver gang man kommer med uttalelser som skaper reaksjoner, inntar man offerrollen: «Alle er imot meg fordi jeg kjemper for de som ikke blir hørt av elitene».

Han synes ikke å ha noen strategi overhodet.

Jeg tror det er å overvurdere Donald Trump, og det ganske kraftig. Han synes ikke å ha noen strategi overhodet. Tvert imot sier han det som til enhver tid faller ham inn. Det er mye — og ille. De eneste gangene han ser ut til å kunne styre seg, er når han taler med manus gjennom en såkalt teleprompter (skjermer ute i salen hvor man kan lese manuset uten at publikum ser det). Men akkurat det har han kritisert president Barack Obama for å gjøre. Helst vil han selv fremstå som en folkets mann som på talerstolen sier det han mener. Eller som Carl I. Hagen sa da han i forrige uke forklarte hvorfor han støtter Trump: Han kaller en spade for en spade.

Les også :

Les også :

Hittil har det resultert i blant andre følgende skandaler: Trump gjorde narr av en funksjonshemmet journalist mens han hermet etter bevegelsene hans, han ba Russland «hacke» seg inn på Hillary Clintons server, han mente det burde være «en form for straff» for kvinner som tar abort og han mente en kvinnelig debattleder som han var misfornøyd med, hadde mensen. Torsdag påsto han så at Obama «er grunnleggeren av IS».

Gratis sendetid på tv

Mens det anstendige USA raser og fortviler, gir alle skandalene Trump gratis sendetid på tv. De store tv-selskapene overfører talene hans direkte, og teller ned på forhånd. Tidligere presidentkandidat for republikanerne, Marco Rubio, tok på CNN i sommer et kraftig oppgjør med seg slev fordi han hadde kommet med personangrep mot Trump i primærvalgkampen. Det var forhåndsfavoritten Rubio som i desperasjon fortalte sine tilhengere at Trump hadde små hender. «Og dere vet hva de sier om folk som har små hender?», humret han til sine tilhengere, med adresse til størrelsen på Trumps kjønnsorgan.

Til tross for skandaler erobret han overraskende store velgergrupper blant republikanerne.

Uttalelsen og Trumps påfølgende benektelse av at dette stemte, ble sett på som et av primærvalgkampens absolutte bunnpunkt. Men, som Rubio, konstaterte i samme intervju på CNN: Rubios neste fire taler ble overført direkte på de store tv-kanalene. Ingen turte være fraværende hvis det kom flere skandaler fra ham. Den samme perverterte logikken nyter Trump godt av hele tiden. Ingen vet hva som kommer. Derfor må alle mediene være der.

Kan så effekten av den voldsomme mediedekningen bli at Trump vinner valget i november? I primærvalgkampen gjorde han gang på gang de såkalte ekspertenes tips til skamme. Til tross for skandaler erobret han overraskende store velgergrupper blant republikanerne. Og han vant over det som på forhånd ble beskrevet som det best kvalifiserte republikanske presidentkandidatlaget på svært mange år.

Det store folkepartiet

Heldigvis tyder alt på at Trump ikke har noen mulighet til å vinne. Ikke bare fordi meningsmålingene nå går ham imot med klar margin. Men først og fremst fordi han har gjort en i utgangspunktet svært vanskelig jobb nærmest umulig for seg selv. Demokratene er sakte med sikkert i ferd med å bli det store folkepartiet i presidentvalg. De har fått flest stemmer i hvert eneste presidentvalg siden 1988. Unntaket var da George W. Bush ble gjenvalgt i 2004. (Da han ble valgt første gang, fikk demokraten Al Gore flere stemmer, men tapte i blant utsendingene som formelt sett velger presidenten).

Skal man ha håp om å vinne et valg i USA, er det svært lite intelligent å skyve fra seg latinamerikanere, afroamerikanere og store grupper kvinner.

For å gjøre et vanskelig utgangspunkt enda verre for seg selv, har Trump provosert så store velgergrupper at hans oppgave har blitt nærmest umulig. Skal man ha håp om å vinne et valg i USA, er det svært lite intelligent å skyve fra seg latinamerikanere, afroamerikanere og store grupper kvinner. Og å stadig vekk komme med uttalelser som hindrer fokus på det man ønsker fokus på; alle de som sliter økonomisk, behovet for forandring og Hillary Clintons lave troverdighet. Men det er nettopp det Trump har gjort — og ikke klarer å slutte med.

Voldsom kritikk fra sine egne

I tillegg har han skremt vannet av mange partifeller. Aldri før i moderne amerikansk politisk historie har en presidentkandidat fått så voldsom kritikk fra sine egne. Hittil har seks republikanere i Kongressen sagt at de ikke kommer til å stemme på ham. I et opprop denne uka ba 70 republikanske veteraner partiledelsen om ikke å støtte Trumps valgkamp økonomisk, men heller bruke pengene på de mange utsatte senatorene og kongressmedlemmene som kjemper for gjenvalg. Trump selv svarer at han ikke trenger eliten, og at han uansett kommer til å mobilisere nye velgergrupper, slik han gjorde i primærvalgkampen. Og der fikk han stemmen til rekordmange, 14 millioner velgere.

Trump har gjort seg til uvenner med så mange at han ikke har nok venner igjen.

Problemet til Trump er at disse bare utgjør en tidel av alle som trolig kommer til å stemme i selve presidentvalget. Og - enda verre for Trump: Han trenger partieliten. For amerikanske valg handler ikke bare om oppslutning, de handler om å få folk til å stemme, få de til å gå fysisk til valglokalene. Der har demokratene vært uovertrufne i de siste valgene. Men en Trump som ligger i krig med eget parti, vil ikke ha et effektivt apparat rundt om i byene og på bygdene som vil gå fra dør til dør og ringe velger etter velger for å få de til å stemme på valgdagen.

Trump har gjort seg til uvenner med så mange at han ikke har nok venner igjen.

Knallhard opposisjonspolitikk mot Obama

Derfor frykter mange republikanere at kandidaten Trump vil gjøre et katastrofalt dårlig valg. Men de har selv beredet grunnen for denne kandidaten. De siste åtte årene har republikanerne, inspirert og presset av den ytterliggående Tea Party-bevegelsen, ført knallhard opposisjonspolitikk mot Obama. Nærmest samme hva presidenten har foreslått, har republikanerne sagt nei. Og det med en styrke og intensitet som er uten sidestykke i nyere amerikansk politikk. Det startet allerede på dag én, da Obama overtok et økonomisk skakkjørt USA og lanserte en omfattende krisepakke. Til tross for at denne delvis var utarbeidet i samarbeid med avtroppende president George W. Bush og til tross for at pakken også inneholdt historiske skattelettelser, sa republikanerne i nærmest samlet flokk nei. Siden har det gått på autopilot.

Resultatet er et politisk klima der kompromisser og måtehold er skjellsord. Mens knallhard retorikk blir belønnet.

I åtte år har republikanerne dyrket anti-Obama-politikk. Nå har de høstet en anti-politiker.

Tidlligere lørdagskommentarer signert Vidar Udjus: