Jeg har en bror, men jeg kjenner han ikke. Jeg mistet han for mange år siden, til rusen — men han lever! Og nå har han tatt et valg og vil bli rusfri. For første gang i mitt liv så kjenner jeg at jeg savner broren min, jeg vil bli kjent med han, har håp og drømmer om at han får et liv - et liv både han og vi rundt orker å leve!

Ble syk

Jeg visste ikke selv at min medavhengighet gjorde meg syk. Jeg bagatelliserte rusen rundt meg, tanken streifet meg aldri at det kunne være grunnen til at jeg gikk med konstant høye skuldre, en snikende hodepine og alltid i beredskap. Legen spurte aldri, selv om han visste jeg hadde rusavhengige i nær familie, hvordan skulle jeg kunne vite det da? Jeg trodde ikke det var av betydning, det kan jo ikke være så ille…eller?

Han har vært rusfri i ett år nå, og da må jo alt går bra med meg også? Pårørende har jo ikke noe å klage på når vedkommende har sluttet og ruse seg, eller? Jeg skulle ønske det var sant. Pårørende trenger også behandling for å bli kvitt sin medavhengighet, den går ikke bare over av seg selv. Man får en pause, et friminutt, men innerst inne ligger bekymringen, beredskapen - klarer han det eller kommer jeg til å gå på en skikkelig smell, tenk om han sprekker…

Koster mindre å forebygge

Pårørende koster samfunnet masse penger, i form av behandling for somatiske plager og sykemeldinger. Det hadde kostet samfunnet mye mindre å forebygge. Dra pårørende med i behandling, kurs de om rusavhengighet, lær de å sette grenser og ta vare på seg selv. Mange pårørende går til fastlegen med vonde skuldre, hodepine og tarmproblemer. Legen må spørre: har du noen i nær relasjon som sliter med rus? Da kan man komme til å avdekke helt andre ting!

Arrogant - jeg? Nei. Men jeg er sta, ambisiøs, målbevisst og klar i min tale. Jeg vil at fagfolk skal se, skjønne og anerkjenne den belastningen det er å være pårørende til en rusavhengig. Jeg vil at fagfolk skal ta oss på alvor og vise oss, både de rusavhengige og de pårørende, den respekten vi fortjener! Vi er mennesker vi også, og vi trenger faktisk hjelp og behandling. Vi trenger hjelp til å bearbeide belastningen vi har levd med i store deler av livet.

Mange aspekter

Jeg har kjent og kjenner fremdeles konsekvensene på kroppen av å være pårørende til en rusavhengig, det har mange aspekter. I tillegg til belastningen det er å «miste» noen til rusen, lever vi også med fordommene fra samfunnet. Vi blir ikke tatt på alvor.

I alle disse årene, som pårørende til rusavhengig, har jeg aldri blitt tatt på alvor for mine plager. Aldri har noen anerkjent at jeg har disse fysiske plagene på grunn av belastningen det er å leve nær en som er rusavhengig. Ikke en gang har jeg fått spørsmål om hvilken belastning det må være å leve med en rusavhengig så tett. Hvis ikke fagfolkene anerkjenner det, hvordan skal da jeg som pårørende se og skjønne sammenhengen - før det er gått for langt?

Vi blir ikke friske fordi om den rusavhengige blir rusfri - vi trenger hjelp.

Vi må tørre å se at en person som blir rusavhengig, drar med seg mange flere i dragsuget, liv blir satt på vent, det handler om å overleve - ikke leve! Det er ikke alltid de store tingene som skal til. Det hadde kostet så lite å bli sett, fått spørsmålet; er det noen av dine nærmeste som sliter med rus og hva gjør det med deg - klarer du å sette grenser for deg selv?

Vi blir ikke friske fordi om den rusavhengige blir rusfri - vi trenger hjelp. Opplevelser og erfaringer over mange år skal bearbeides.

Jeg har fått et nytt liv etter at jeg var så «heldig» at jeg fikk treffe andre i samme situasjon som meg selv. Det er en ubeskrivelig helende kraft i det å møte andre i samme situasjon og bli tatt på alvor. De skjønner, kjenner seg igjen og sammen har vi en utrolig kraft og tro - tro på et godt liv! Vi klarer dette, ikke på grunn av, men til tross for!