29. mars 1981 løp Inge Simonsen, nå 62 år, først over mållinjen i det aller første London Marathon. Han passerte mållinjen hånd i hånd sammen med amerikaneren Dick Beardsley.

Mange trodde at dette ville bli Simonsens første av mange store maratontriumfer. Slik skulle det ikke gå.

Men seieren i det aller første London Marathon, denne ikoniske hånd i hånd-triumfen, skulle sette et dypt avtrykk i den internasjonale maratonhistorien.

Da London Marathon skulle arrangeres for 35. gang i slutten av april, var Simonsen og Beardsley invitert til London som æresgjester til det som nå er verdens sjette største maratonløp.

Simonsen og Beardsley var med på det ene arrangementet etter det andre. Hvor de enn gikk i London så de rett inn i bilder av seg selv: To menn hånd i hånd på vei over mållinjen.

«Mennene på bildet»

Bildet var trykket på T-skjorter, plakater, postere, bannere, bæreposer – og var i tillegg preget inn i maratonmedaljene som ble delt ut til løpets nesten 35.000 deltakere.

I seks dager var Inge Simonsen og Dick Beardsley «mennene på bildet» like mye som vinnerne fra 1981.

Her er Inge Simonsen og Dick Beardsley sammen igjen, snaue 25 år etter det ikoniske øeblikket. Foto: NTB Scanpix

– Det var helt vilt, sier 62-åringen til nettstedet run4it.no. – Flere ganger ble jeg stoppet av fremmede som ønsket å bli avbildet sammen med meg. Jeg følte meg nesten som en superkjendis, fortsetter han.

– Vi ble invitert inn i TV-studio og intervjuet ved siden av en vanvittig stor plakat med bilde fra vinnerløpet. Vi ble intervjuet før, under og etter løpet, og i sosiale medier brukte London Marathon bildet for det det var verdt, sier Simonsen.

Toppet Twitter-listen

I åtte timer toppet bildet listen over Twitters mest populære poster, og også på Facebook og Instagram genererte #handinhand-kampanjen mye trafikk. Tusenvis av deltakere etterfulgte arrangørens oppfordring om å krysse mållinjen hånd i hånd.

– Hele opplevelsen var surrealistisk. Det var litt vanskelig å begripe at det faktisk var meg, eller oss, det hang bilder av over hele London, sier fysioterapeuten til run4it.no, som lanseres i dag.

Hånd i hånd-gesten i 1981 var ikke helt spontan, men snarere et resultat av et spørsmål Beardsley stilte Simonsen to kilometer før mål.

– Han spurte meg om vi skulle dele seieren. Jeg nølte litt, fordi jeg følte at jeg hadde mer krefter igjen enn ham, men jeg sa ja.

— En glemt idrettshelt

En hælskade ødela drømmen om OL-gull i Los Angeles i 1984, og tvang ham til å oppgi drømmen om å bli best i verden. Sørlendingen måtte nøye seg med seieren i den aller første utgaven av London Marathon.

– En av Norges glemte idrettshelter, sier Johan Kaggestad til run4it.no.

Han trente Simonsen da han var på sitt beste og kaller kristiansanderen for den fødte maratonløper.

– Han hadde en enorm stayerevne og var lett i kroppen. Fysikken hans var perfekt til maraton, sier Kaggestad.

– I tillegg til skaden han pådro seg slet han mye med sykdom. Han hadde astma og var tydelig preget av dette på sommeren. Som regel gikk det et stykke utpå høsten før han ble bedre.

Kaggestad mener at Simonsen ikke har fått den posisjonen han fortjener i norsk idrettshistorie.

– Han løp fort, veldig fort, og seieren i London i 1981 er større enn de fleste nordmenn forstår. Han fortjener helt klart større anerkjennelse for sin karriere enn det han har fått.

Trolig er Simonsen langt mer kjent i London enn i Norge og Kristiansand. I hjembyen kan Simonsen bevege seg gjennom gågaten uten å bli gjenkjent av et eneste menneske.