— Jeg er utrolig takknemlig for at mine egne barn får oppleve den samme magien. Å komme hit er et eventyr, sier Veronica Vallenes (37) og smiler.
Sammen med yngstedatteren Vega Lou (10 mnd) og storesøsteren Laura Christina befinner den suksessrike klesdesigneren fra Kristiansand seg på favorittstedet i hele verden, øya Svinør øst for Lindesnes. Nå sitter de tre jentene i hagen til sommerstedet Syrdals hus, som oldefaren hennes Adolf kjøpte for 3000 kroner i 1938. Vega Lou kikker nysgjerrig ned på kaninene Kaja Kanin og Frøken Amina som tante Laura har tatt med på sommerferie. Datteren er egentlig klar for en lur, så Veronica tar oss med på en guidet tur rundt på øya.
— Her pleide vi å stå og fiske. Det var så mye lyr akkurat her. Og der borte bodde Karl, sier hun og peker på et hvitt, lite hus. Vi kommer tilbake til Karl - øyas siste fastboende - litt senere.37-åringen trasker lokalkjent på små stier mellom husene og bortover brygga. Tar «en bryggesleng», som de kaller det her. I bæresele på brystet dingler Vega Lou. Selv var Veronica bare fire uker gammel første gang hun besøkte sommerstedet.
Hver sommerSammen med sin danske samboer Jacob Buchard, døtrene, moren Kirsti og søsteren Laura Christina og hennes to gutter, har Veronica feriert på Svinør en drøy uke. Eldstedatteren Ella Nord (4) har fisket berggylt, laget hylleblomstsaft, funnet nye stier i skogen og fanget krabber akkurat slik moren gjorde da hun var liten.
— Alt som handler om barndommen blir sterkere når man får barn selv, sier tobarnsmoren.
For eksempel minnene om Karl, samleren som hadde bodd på Svinør hele livet da han flyttet derfra i 1993. Huset hans var fylt av skatter. Porselensdukker, kikkerter og ringer med flotte steiner. Katter og sauer hadde han også. Sammen med søsteren pleide Veronica å lage blomsterdekorasjoner i fiskekasser som de fylte med mose og steiner, før de ga dem til Karl.
Alt som handler om barndommen blir sterkere når man får barn selv.
— Da hadde vi en unnskyldning for å besøke ham og se på alle skattene. Jeg husker vi alltid fikk hver vår bit konfekt før vi gikk derfra, sier hun. Veronica pleide også å skaffe seg twist på fiffig vis. Hver gang hun datt i vannet (med redningsvest) fikk hun en twist av Hennie, den gamle damen med porselenshud i nabohuset.- Jeg var litt overivrig som barn, og skjønte fort at det kunne utnyttes til min fordel, sier Veronica og ler.
Huset på brygga
Sommerhuset er 132 år gammelt og ligger helt nede på brygga. Derfra tar det to minutter med motorbåt over til fastlandet - idylliske Åvik - en mil fra Vigeland. På 1800-tallet bodde det dobbelt så mange på Svinør som på Vigeland. For drøyt hundre år siden hadde øya 250 fastboende.
Veronica husker at det var en telefon på øya da hun var liten. Den var i en liten undergang i nærheten av sommerhuset deres. Telefonen betjente alle som bodde der, så når den ringte måtte Veronica og de andre barna løpe for å hente den rette personen.— Vi kjente alle som bodde her. Det var trygt og veldig harmonisk. Folk tok vare på hverandre, og slik er det fortsatt, sier hun.
Svinør var det stabile
Klesdesigneren ser på sommerstedet som barndomshjemmet sitt. Familien flyttet mye i hennes oppvekst. Først fra Spangereid til Voiebyen da hun var seks år, og så fra Voiebyen til Kristiansand sentrum da hun var 15. Sommerstedet på Svinør ble det stabile. Hun har aldri gått glipp av en sommerferie der, selv ikke i de mest hektiske årene da hun jobbet 15 timer hver dag for å etablere seg i bransjen. Siden oppstarten i 2009 har klesdesigneren vunnet seks designpriser og fått mye oppmerksomhet i Vogue og andre internasjonale motemagasiner.
Veronica tok sitt første sykurs som 12-åring («Siden da har jeg elsket det, og aldri vært i tvil om hva jeg ville bli«). Hun er sikker på at Svinør har vært en viktig inspirasjonskilde.
Jobbet her
— En gang leide jeg et hus her i en måned for å jobbe med en kolleksjon til København Fashion Week. Da fant jeg roen til å jobbe. Hver eneste morgen startet med et bad i havet, minnes Veronica.
For to år siden flyttet hun og familien tilbake til Kristiansand. Nå bor de på Andøya, og kan reise til Svinør i helgene også. Det setter hun stor pris på.
— Da jeg bodde i København fikk jeg alltid en sterk lengsel etter havet når våren kom. Når jeg forteller folk i bransjen at jeg har vokst opp ved sjøen, får jeg mange ganger høre at de kan se det i kolleksjonene mine, sier hun.
Fiske var en viktig del av sommerferiene på Svinør. Et par ganger i uka sto hun og søsteren opp klokka sju for å bli med mormor og onkel Kjell ut for å fiske makrell. I 5-6-årsalderen lærte barna å rense fisken selv.— Er det der en fille eller en filet, pleide onkel Kjell å spørre oss, sier Veronica og ler.
Fisk og krabber
Om kveldene lyste de etter krabber på brygga, og på dagtid fisket de utallige mengder berggylt. Småfiskene ble samlet i en balje og sluppet ut igjen senere på dagen. Veronica og søsteren lærte seg å ro i femårsalderen. Da tjoret foreldrene den lille, røde plastbåten fast til brygga slik at jentene kunne øve så mye de ville. Det var faktisk på den samme brygga, rett utenfor sommerstedet at foreldrene møtte hverandre for aller første gang.
— Mamma solte seg på brygga da faren min og en kompis kjørte forbi. Tilfeldigvis fikk de «motorstopp» rett foran henne på vei tilbake, og mamma måtte hjelpe dem. To måneder senere var de forlovet, forteller yngstedatteren.
Kjærlighetshage
Gjennom oppveksten fikk hun høre utallige historier om Svinør fra de voksne på øya. En av dem er historien om den engelske kapteinen som forelsket seg i ei av jentene på øya, Gina. For å vise sin kjærlighet laget han en kjærlighetshage som ligger der den dag i dag. Hver gang han kom til øya hadde han med seg vakre, gigantiske steiner og eksotiske planter til hagen.
— Øya er full av historie. Det har vært havn her, skolehuset lå rett ved siden av vårt hus og vertshuset rett der borte. Og så er det så skjønt at det ikke finnes biler her, sier Veronica og konstaterer at lille Vega Lou har sovnet søtt i bæremeisen.
- Dette var nesten litt rørende
Tilbake til sommerparadiset