— Jeg er fremdeles mest glad i ferskvann, og jeg er fremdeles veldig glad i å bade. Det startet her, sier 44-åringen.
Hun har satt seg på fjellet der hun lærte å hoppe og stupe. Det er kanskje to og en halv meter høyt, og det tok sin tid før hun våget å stupe her oppe fra. Stupe fint, vel å merke. Det var viktig.
Sov med rifle
Artist Anne Marie Almedal vokste opp i Voiebyen. Hun var to år da familien flyttet inn i ett av de nye husene med flatt tak som ble bygd i Fullriggerveien. I starten var det bare én familie til i gata.
— Det vil si, det var min mor og oss tre søsken, og nabokona med hennes to barn. Begge mennene var på sjøen. Det var ingen gatelys, og mamma var mørkredd. Hun sov med rifla, riktignok uladd, under senga! Men det ble flere naboer etter hvert.
Dette var mens Voiebyen var under utbygging. Også skolen var ny.
— Her skal vi bo, sa faren. Han valgte huset fordi det lå så nær skog og vakker natur. Anne Maries barndomshjem ligger bare et langt steinkast fra lysløypa i Voie, og moren bor der ennå.
Mamma sov med rifla, riktignok uladd, under senga!
Anne Marie Almedal
— Vi dro gjerne til Buvann for å bade flere ganger om dagen. Ofte syklet vi inn, forteller sangeren som nok er aller mest kjent for kjenningsmelodien til tv-serien Himmelblå, og som har bak seg en mangeårig karriere som vokalist i kristiansandsbandet Velvet Belly.
Briller på bunnen
Hun viser vei. Vi tar av fra lysløypa, går et par hundre meter på sti, klatrer opp en bratt skråning - og så er vi der, plutselig. Godt gjemt i forhold til den trafikkerte lysløypa.
Det er ikke vanskelig å skjønne at det var nettopp hit ungene i Voiebyen dro. Her er nakne, fine fjell å sitte på, fjellet som er perfekt å hoppe og stupe fra, her er en flat, stor fjellhylle rett under vannflaten der man kan vasse, og her er mindre, flate steiner der man kan trø uti litt mer steg for steg. En perfekt badeplass, med andre ord.
— Min fars briller ligger ennå på bunnen her. Og der borte er det flere undervannsfjell som man kan stå på og det ser ut som man står på vannet, sier hun og peker over på andre siden.
— Forutbestemt
Anne Marie Almedal flyttet tilbake til Kristiansand og tilbake til Voiebyen for 12 år siden. Hun ville absolutt ikke tilbake til hjembyen. Men en natt drømte hun om et hus med grønne vinduskarmer. Like etter tipset faren henne om et hus som var til salgs i Klipperveien, et hus med grønne vinduskarmer. Og slik ble det. Huset har beholdt fargene sine.
— Min far fikk plassert alle kassene våre i garasjen. Og det var det siste han fikk gjort. Han døde før vi fikk flyttet inn. Det er nesten så man tror det var forutbestemt at vi skulle ha det huset, sier hun stille.
Det hender rett som det er at Anne Marie tar turen inn for et kveldsbad i skumringen. Fremdeles bruker hun skogen her som rekreasjonsområde.
Det er noe med det å gå i skogen som tiltaler meg. Jeg går ofte hit alene og har brukt området mye i kreativt øyemed også.
Anne Marie Almedal
— Det er noe med det å gå i skogen som tiltaler meg. Jeg går ofte hit alene og har brukt området mye i kreativt øyemed også. Før om årene, når jeg kom hjem for å øve og turnere med bandet, gikk jeg ofte i skogen for å koble av og bearbeide inntrykk fra intense jobbøkter og mye reising.
Første flørt
Nå for tiden tar hun med seg sine egne barn til Buvann, som er like populært som badeplass fremdeles. Denne dagen padler skoleelever kano på vannet, det er tydelig at skolen har utflukt.
— Det er flere badeplasser bortover her. En av dem var forbeholdt ungdommer, som av og til satt og drakk øl. De var vi redde for, minnes hun.
Mange har nok hatt sin første flørt nettopp her.
Anne Marie Almedal
— Vi hadde så mye gøy her, det var et spennende fristed. Mange har nok hatt sin første flørt nettopp her. Guttene var hardhendte og dyttet jentene under vann - det er deres måte å flørte på i den alderen.
En av konkurransene de hadde var å dykke — de kastet noe uti som de konkurrerte om å hente opp fra bunnen. En annen lek var Mariekjeks-konkurransen - de kastet kjeks på vannet, og konkurrerte om hvem som kunne spise flest mens de svømte. Og så hadde de stupekonkurranser, selvsagt. Anne Marie har to eldre søsken som gikk i stupeklubben, noe lillesøster hadde en viss fordel av. Å stupe fint var viktig.
Hun tenker tilbake på seg selv som ganske modig som barn. — Jeg er ikke fullt så modig nå, men skulle gjerne vært det. Men jeg bader mye og har alltid vært mest glad i å hoppe og stupe. Strender er jeg ikke så begeistret for.
— Buvann er veldig dypt, og derfor veldig reint og friskt. Vi drakk alltid av det, det gjør jeg ennå.
Første bad før 1. mai
— Når man vokser opp i et lokalmiljø er det ikke alltid man har så mange felles hobbyer. Da er det fint å ha en sånn plass som alle har felles, sier hun.
Slik hun husker det, svømte de rundt hele dagen, til de var blå på leppene. Ofte gikk de i land og utforsket landskapet rundt vannet.
— Og så var det bever her. Det var en stor beverhytte der borte, og vi lurte alltid på om vi plutselig kom til å se beveren under vann. Men det skjedde aldri.
Sommerens første bad ble alltid tatt her. Helst før 1. mai.— Årets første bad er en milepæl her i Norge, det ser man ikke minst på Facebook. Veldig mange føler at kontakten med vann og sjø er viktig - og godt for kroppen.
Voiebyen hadde et frynsete rykte da jeg vokste opp, det var gjenger som vi måtte holde oss unna.
Anne Marie Almedal
— Badevannene er en skatt vi har her på Sørlandet, og ikke minst her i Vågsbygd. Voiebyen hadde et frynsete rykte da jeg vokste opp, det var gjenger som vi måtte holde oss unna. Det er vel sånn i mange forsteder de første årene, det kan vi lese mye om i litteraturen også. Men du verden så fint vi hadde det - med skogen, med vårt eget badevann, og med sjø og store friarealer i nærheten. Selv her i Suppa-land er det vakkert å bo, sier hun og smiler.