— Det har vært ekstremt mye jobbing, sier hun.
— Fra jeg sto opp om morgenen til jeg la meg om kvelden. Syv dager i uka. 12- 14 timer hver dag, og aldri tid til ferie.
- Må man jobbe så hardt for å lykkes?
— Ja, dessverre, jeg tror nok det. Jeg kjenner til mange som har prøvd, og gitt opp. Det er vanvittig hardt de første årene.
Veronica Vallenes nipper til kaffen sin på en restaurant i Kristiansand sentrum. Hun har valgt å ofre et par timer til God Helg, selv om hun har det ganske travelt for tiden. Det er bare noen uker siden hun hadde visning på Oslos nyetablerte motearena Oslo Runway. Neste uke åpner hun en såkalt pop-up-butikk på Aker brygge, en midlertidig butikk som skal stå i tre uker. Og det er mye å gjøre. Det skal lanseres en minikolleksjon i forbindelse med åpningen, og det er under to dager til hun skal levere fem plagg. Hun er ferdig med tre av dem. — Er det stress?
— Tja. Det er først og fremst gøy. Veldig gøy, sier hun.
Brå suksess
Vi går tilbake til 2009. Klesdesigner Vallenes hadde flyttet til København fire år tidligere. Hun hadde jobbet hardt og intenst i lang tid for å oppnå sine ambisjoner om å utvikle et eget merke.
Så produserte hun en kolleksjon som ble fanget opp av noen fremtredende bloggere, hun ble lagt merke til under moteuka i København, og vips, plutselig var alt forandret.
— Det gikk veldig fort. Jeg ble oppringt av store utenlandske magasiner, fikk omtale i over 30 land i løpet av en måned, og gjorde 300 intervjuer i løpet av et år, forteller hun.
Deretter fulgte en rekke priser og stipender, både i Norge og Danmark. Og etter hvert oppmerksomhet i motemetropolene Paris, Milano, London og New York.
— Telefonen sto aldri stille og til slutt klarte jeg ikke å henge med. Det var overveldende, men veldig gøy. Spesielt at det var så mye interesse fra utlandet. Det var jo dette jeg alltid hadde drømt om, sier Vallenes, som utviklet seg til å bli en av Skandinavias hotteste designernavn ved å kombinere «behagelig» og «elegant».
Prosjektleder for Oslo Runway, Ditte Kristensen, har kjent til kristiansanderen i mange år, og sier til Fædrelandsvennen at hun er en stor fan av Vallenes - både som person og designer.
— Veronica er en fantastisk designer fordi hun klarer å kombinere plagg til feminine former med både kommersiell tankegang og eksklusive kvaliteter, forklarer Kristensen.
— Jeg er opptatt av gode materialer, sier Vallenes.
— Det er utfordrende å finne designerplagg som skiller seg ut, og likevel er stilrene. Og jeg liker veldig godt at plaggene er tidløse, at de går imot «bruk og kast»-holdningen.
Nytt syn på karrieren
I 2010 ble København rammet avoversvømmelser etter et voldsomt regnvær. Blant det som ble ødelagt var Vallenes' verksted. Dermed måtte hun finne seg et nytt, og det gjorde hun på Islands brygge i sentrum av den danske hovedstaden. Der holdt også fotograf Jacob Buchard til.
— Jeg jobbet seine kvelder, eller, egentlig var jeg på jobb hele tiden. Han var stort sett det samme. Og etter hvert ble det veldig romantisk..., forteller hun.
Nå er de forlovet, har to barn, og Buchard er involvert i Vallenes sin virksomhet.
— Det funker utrolig bra. Jeg hadde ikke klart dette uten at han gjør så mye som han gjør. Han stiller alltid opp, sier kristiansanderen.
- Hva har endret seg etter at du fikk familie?
— Jeg har fått et annet syn på karrieren. Det er ikke det eneste som teller lenger, slik det var i mange år. Jeg har sett mange som holder på i denne bransjen, som har valgt bort familie. De har ikke ønsket å fokusere på noe annet enn jobb, og så er det plutselig for seint, sier Vallenes, som ikke lenger jobber fra hun står opp til hun legger seg.
— Det hadde ikke gått å holde på som jeg gjorde. Det skjønte jeg da vi fikk vårt første barn i 2012. Nå er det flere involvert i firmaet, så vi kan ta fri når barna kommer hjem fra barnehagen. Og så blir det av og til litt jobbing på kveldene. - Av og til?
— Hehe. Ganske ofte.
Gjør andre glad
Buchard stikker innomrestauranten med parets yngste datter. Hun er sulten, men i godt humør. Fotografen omtaler sin forlovede som «en fantastisk kvinne som er åpen for alle, alltid positiv og glad».
— Hun utstråler glede, og det gjør at folk rundt henne også blir glade. Jeg har lært mye av det, sier han.
Det som kan være vanskelig i familien, er planlegging, forteller Buchard. Og Vallenes samtykker. Mye intens jobbing gjør at det er vanskelig å tenke fremover. Det kan gå ut over familie og venner, påpeker hun.
Søster, venninne og kollega Laura Christina Vallenes sier imidlertid at den hektiske timeplanen sjelden går ut over de nærmeste.
— Vi har fått være med på mye. Hun er flink til å inkludere oss i det som skjer, sier hun, og mener at søsterens suksess ikke har forandret henne i det hele tatt.
— Det er Veronicas kjennetegn. Hun er nøyaktig den samme som før: En utrolig varm, følsom og ekte person som bryr seg veldig om mennesker.
"Se på meg"
Tjuefem år før Vallenes havnet i pulserende København, begynte hun livet sitt i Spangereid. Et trygt og idyllisk sted for en oppvekst.
— Og det var deilig å bo ved havet. Jeg har alltid savnet havet etter at jeg dro fra Norge, sier hun.
Som seksåring flyttet hun til Voiebyen. Og deretter til Posebyen i midten av tenårene.Designeren er trygg på at det kreative ligger i genene hennes, med en far som er tegner og maler, og en mor som blant annet var håndarbeidslærer. Vallenes tok sitt første sykurs da hun var tolv.
— Jeg kjøpte masse tøy på bruktbutikker, og så sydde jeg det om. Jeg hadde en veldig spesiell stil da jeg var ung. Det var viktig for meg å utforske og eksperimentere. Jeg hadde det veldig godt med meg selv når jeg fikk sy eller modellere, og hvis jeg ikke fikk gjort det på en stund så ble jeg fysisk dårlig. Jeg satt gjerne oppe halve natta og jobba selv om jeg skulle på skolen dagen etterpå. Men jeg var ganske flink på skolen likevel. Min mor var oppsatt på at det ikke skulle gå ut over skolearbeidet.
- Hva sa de jevnaldrende om at du gikk i de sære klærne?
— Det var nok en del som hadde meninger om det. Jeg fikk høre det, men jeg tok det ikke som noe negativt. For meg var det viktig å finne en egen stil og uttrykke meg gjennom klærne. Nå har jeg et annet forhold til det. Nå vil jeg heller at det skal være klassisk og elegant, og ikke så veldig «se på meg».
- Var det sånn den gangen? «Se på meg»?
— Ja, det var vel egentlig det. Ikke at jeg hadde noe sterkt behov for å vise meg fram, men jeg hadde behov for å finne et uttrykk gjennom klærne mine.
Mer seriøst i Danmark
Helt fra starten, fra det omtaltesykurset og de sære klærne, drømte Vallenes om Kunsthøgskolen i Oslo. Der kom hun også inn etter hvert. Men hun visste at fremtiden lå et annet sted.
— Jeg trivdes veldig godt på skolen, selv om det var hardt. Det hendte vi var der døgnet rundt. Men motemiljøet i Norge var ikke-eksisterende. Moteuka i Oslo åpnet med kun fokus på realitykjendiser og ting jeg ikke liker med bransjen. Jeg ville jobbe mer seriøst, slik de gjør i Danmark. Der har de en tradisjon, design spiller en rolle hos folk flest. I Norge har det ofte blitt sett på som litt useriøst. Klesdesign er en av danskenes største eksportartikler. De er stolte av det. Det er deilig og befriende, sier designeren, som ble godt mottatt i København allerede fra dag én.
— I starten jobbet jeg på en kafé hvor det gikk mange som holdt på med kreative ting. Så jeg kom tidlig inn i et kreativt og inkluderende miljø hvor alle støttet hverandre og ønsket hverandre suksess, forteller Vallenes, og legger til:
— Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag hvis jeg ikke hadde startet opp i Danmark.
I Norge er ikke forståelsen rundt det hun driver med like stor. Og det er en av veldig få ting som faktisk kan gjøre den ellers så blide sørlendingen litt irritert.
— Når jeg sier hva jeg jobber med, kan folk si «Jaha, det gjør du kanskje på fritida?». De tror ikke det jeg holder på med kan være så seriøst.
Hjem til svaberg
Vallenes tok med seg familien og flyttet tilbake til Kristiansand for to år siden. Egentlig skulle det bare bli ett år, men nå har de en datter i barnehagen og alle trives. Og hun er tilbake ved havet hun savnet så lenge. Det er det ikke lett å forlate.
— Da jeg flyttet hit, ville jeg bo i nærheten av havet og svaberg. Det å komme hjem etter hektiske dager og se ut på det blikkstille havet - den roen er utrolig deilig, sier Vallenes, og smiler. Hun smiler ofte. Og hun veier gjerne ordene sine forsiktig, før hun slipper dem løs med en aldri så liten dansk aksent.
- Hva slags tanker har du om Sørlandet etter å ha reist mye og bodd lenge i et annet land?
— Jeg liker sørlendinger, men jeg synes de kan åpne seg litt mer for nye ting og nye mennesker. Jeg tipper at de vil få veldig positive opplevelser dersom de gjør det, sier Vallenes.
Bransjen hun nå hører til er det imidlertid mange som vil være skeptiske til. Den har utvilsomt et noe frynsete rykte.— Hvordan har du opplevd det?
— Det er jo en bransje som er kjent for mange overfladiske mennesker. Folk som bare vil bli sett, folk som har mer «attitude» enn noe annet. De folkene orker jeg ikke involvere meg med. Men de fleste som jobber seriøst, er hyggelige og fine mennesker. Og jeg har alltid vært opptatt av å være ydmyk og ikke bli høy på meg selv.
- Hva med kvinnesynet i den verdenen? Det har vel ikke alltid vært så positivt?
— Nei, og det er utrolig viktig å sette fokus på det. Vi har hatt modeller på showene våre som ikke dukker opp til prøvene, og når de kommer til showet så ser vi at de har gått ned masse i vekt siden sist. Da er det forferdelig å sende dem utpå der. For det er ikke noe man vil støtte opp om.
- Hvorfor er det sånn, egentlig? Hvem er det som tjener på at jentene er sykelig tynne?
— Vanskelig å si hva de tenker, det er mye fokus på kropp. Mange av modellene jobber i utlandet, og der er det mye større press enn i Skandinavia. Da får de høre det hvis de har lagt på seg et kilo. Det er ganske fælt. Jeg håper at det skjer en forandring, og jeg tror at det er i ferd med å skje nå. Mange aktører har åpnet for modeller i forskjellige størrelser og i forskjellig alder. I København har de nå ikke lov til å booke modeller som er under en viss vekt og en viss alder. Og selv lager jeg klær til kvinner i forskjellige former, sier Vallenes.
I april 2013 kollapset Rana Plaza-bygningen utenfor hovedstaden Dhaka i Bangladesh. 1138 mennesker ble drept, dobbelt så mange skadet. Bygningen inneholdt flere tekstilfabrikker, og tragedien skapte en stor debatt rundt arbeidsforholdene til tekstilarbeidere i landet.— Mange historier har kommet fram i media de siste årene, men det er fortsatt mye som er skjult, sier Vallenes.
— Det er vanskelig å si at det jeg holder på med er viktig, når verden er som den er. Men når jeg nå er i denne bransjen, så ønsker jeg å fokusere på de viktige tingene. Som at klærne er produsert under gode forhold. Det betyr mye for meg, sier hun.
Fortsatt ambisiøs
Det nærmer seg avreisetil hovedstaden. To timer uten å få være kreativ er mer enn nok for 36-åringen.
— Jeg blir veldig frustrert hvis jeg ikke får jobba. Fordi jeg ikke får ut det jeg tenker på. Jeg går jo rundt og blir inspirert, og da vil jeg bare få det ut, sier Vallenes, som åpner pop-up-butikken på Aker brygge mandag. Samtidig blir det utlyst en konkurranse hvor publikum kan stemme på et av de fem plaggene i kolleksjonen. Vinnerplagget vil bli produsert og solgt i forskjellige butikker på kjøpesenteret. Kristiansanderen mener holdningen til design er i ferd med å bli mer seriøs her hjemme, og at det er en bransje Norge kan tjene mye penger på i fremtiden. Selv er hun blitt tryggere og mer avslappet etter flere suksessrike år.
— Du hadde store ambisjoner da du startet, og har oppnådd mye. Er du fornøyd?- Jeg forsøker å nyte det som skjer, men jeg har fortsatt ambisjoner. Jeg vil selge i enda flere land, og etter hvert vil jeg begynne med herreklær og barneklær, sier hun, og slår fast at denne jobben er mer enn et håndverk. Det handler om følelser.
— Selv om det er seriøs business, så er det noe som kommer ut av en ekstrem lidenskap. Det er noe jeg virkelig brenner for, og elsker å holde på med, sier Vallenes.
Og setter kursen mot Oslo.
Veronica B. Vallenes på Oslo Runway
Hedret for beste motedesign