«Benmargstransplantasjon», hører Wenche Stensvold legen si. Og det må skje raskest mulig.

Det er vinter og året er 2005. I løpet av de siste ni månedene har gjentatte tøffe cellegiftkurer prøvd å ta knekken på leukemien som herjer med kroppen hennes. Beskjeden fra legen om at hun har fått tilbakefall, er nesten ikke til å fatte.

Benmarg fra broren

OPERERT: Wenche og Johnny Stensvold på sykehuset, etter benmargstransplantasjonen. Foto: Privat

Alle i familien tester seg, og broren Johnny Stensvold får treff. Noen uker senere finner brorens stamceller hennes benmarg. Tiden etter transplantasjonen er tøff. Sykepleieren fra Kristiansund har vært sykkelproff og trent aktivt hele livet, men nå virker selv den minste ting umulig.— Enkelte dager klarte jeg ingenting. Det lille jeg klarte, brukte jeg mange timer på å forberede meg på. Som å komme meg til badet for å dusje. Ofte var jeg så dårlig at jeg måtte krype bortover på gulvet, sier Stensvold.

Hun kjemper seg tilbake til livet, og de fleste tror krefthistorien vil slutte der. Men det gjør den ikke. Et år senere får hun på nytt et tilbakefall. Det samme skjer året etter. Og året etter det. I 2009 får hun påvist leukemi for sjette gang. Atter en gang må hun gjennom cellegift, stråling, tap av hår, immunforsvar på null, sopp, lungebetennelse, herpes-sår, tørre og såre øy­ne. Denne gangen er hun dårligere enn tidligere.

— Det var få som trodde jeg ville overleve. Det var da jeg var mest bekymret også, for jeg mistet kontrollen over meg selv, sier Stensvold.

Men hun overlevde denne gangen også, mot alle odds.

Stensvold har tidligere fortalt sin historie i Aftenposten-magasinet. Les den her!

Mål hvert år

Den siste gangen hun var syk, snakket hun og broren Johnny om hvor viktig det var å ha fokus på fremtiden. De bestemte seg for å melde seg på motbakkeløpet Oslos bratteste året etter. Heller ikke den motbakken blir for tøff for Stensvold, og i årene etterpå setter søsknene seg stadig nye mål. Motbakkeløpet Fanaråken, motbakkeløpet Skåla Opp, og triatlonet Hovetri.

SYKEPLEIER: Wenche Stensvold kjempet seg gjennom utdannelsen, med munnbind og parykk, og sto ferdig som sykepleier juni 2005. - Legene hadde sagt jeg ikke kom til å greie det. Det gav meg motivasjon til å motbevise det, sier hun. Foto: Privat

— Jeg liker å utfordre meg selv, og vet hvor kjekt det er når jeg får den gode mestringsfølelsen. Det er det som driver meg, sier Stensvold.Det gjør hun rett i. Ifølge Kreftforeningen og Aktiv mot kreft har nemlig kreftpasienter god nytte av å være i regelmessig fysisk aktivitet, både under og etter behandling. Det kan blant annet bidra til å redusere bivirkninger av behandling, opprettholde og bedre fysisk form, og gi økt energi og overskudd. Det kan også forebygge utviklingen av senskader og andre sykdommer, som hjerte- og karsykdommer og diabetes.

— Det blir mer og mer synlig hvor viktig det er med fysisk aktivitet under og etter kreftbehandling. I så måte er Wenche Stensvold et forbilde, sier Helle Aanesen, daglig leder i Aktiv mot kreft.

New York

Til høsten har Wenche og Johnny Stensvold (41) satt seg et nytt mål. Det tøffeste så langt. De skal løpe New York Marathon sammen.

— Det blir veldig stort å løpe med ham. Han reddet tross alt livet mitt. Han og 375 andre som har gitt blod, sier Stensvold.

For broren blir opplevelsen minst like stor.

— Vi har fått et mye nærere forhold etter hun fikk kreft og etter beinmargstransplantasjonen. For oss er det turen som blir den store opplevelsen, ikke å prestere under maratonet, sier Johnny Stensvold.

De skal løpe New York Marathon sammen med drøyt 20 andre fra Aktiv mot kreft. Nå jobber de for å samle inn 50.000 hver til turen og løpet. Av dette skal 60 prosent gå til arbeidet Aktiv mot kreft gjør. Pengene skal blant annet brukes til å åpne enda flere Pusterom, forteller Aktiv mot kreft.

— Å løpe for Aktiv mot kreft, og å greie å støtte dem ved denne innsamlingen, betyr enormt mye for meg. Den beste måten å kunne støtte en så viktig sak, er å vise andre at det nytter å være aktiv. Det er jeg et godt bevis på, sier hun.

VIDEO: Norske kvinner håper å ha spilt inn verdens frekkeste kreftkampanje

— Vilje av stål

Det er første gang hun løper et maraton. Egentlig er 42 km altfor langt for henne. Hun har nemlig fått en nerveskade i bekkenet, som gir henne nedsatt førlighet og balanse i høyre foten. Det gjør at hun må kompensere veldig med den andre foten.

— Jeg fikk beskjed om at jeg ikke burde løpe mer enn 10 km på asfalt. Men siden desember har jeg trent styrke, balanse og utholdenhet for å klare belastningen best mulig. Det vil bli en enormt stor seier, opplevelse og mestringsfølelse om jeg greier dette, sier hun.

Det siste året har hun også hatt 100 prosent-stilling som sykepleier/avdelingsleder og studert ferdigheter i helseledelse ved BI 50 prosent. Tidligere har hun også jobbet som trener for ulike treningsgrupper, deriblant Sjukt Sprek.

— Hun har en vilje av stål. Det er det som har berget livet hennes, sier Johnny Stensvold.