Brosjyrene på Galway turistkontor var fylt med vakre bilder og forlokkende tekst.
Jeg – som resten – kom for å fortape meg i det «ville, irske landskapet» og se «eldgamle ruiner trone mange hundre meter over Atlanterhavet», men først og fremst var jeg på leting etter vraket.
På den minste av Aran-øyene skylte det i land på slutten av 1960-tallet et skip fylt med ukjent last og et navn som for lengst har rustet bort.
Noen skylder på stormen. Andre sier kapteinen var full bak roret. Uansett utgjør skipsvraket på vestsiden av Inisheer en merkelig attraksjon – først for de ytterst få som fant veien hit, og nå for den plutselige strømmen av turister som har oppdaget øyene på vestsiden av Galway fylke.
Dette er verdens største: I den vakre britiske landsbyen ligger en helt unik attraksjon
Men selv på travle dager som denne kan man ofte befinne seg mutters alene i det værbitte landskapet. Jeg dukker under et hull i skroget og søker ly i skipets lasterom, hvor 50 år med regnskyll har farget bakken brunrød av rust.
Og det slår meg plutselig; dette vraket er på mange måter som øyene det strandet på. Mystisk, melankolsk og vakkert på sin helt unike måte.
Avhengig av turismeRegnet har kommet og gått de siste tre dagene. Fra horisontale byger under en svart himmel til pudder-regn og sommersol.
Under fergeturen tilbake til hovedøya titter sistnevnte frem fra skylaget og gir en etterlengtet varme i kroppen.
Jeg har bablet entusiastisk til fergearbeider Padnaig Coneely i noen minutter om Aran-øyenes skjønnhet, hvordan de «liksom fanger Irland» og den unike estetikken som så mange andre steder er blitt spolert av turisme og overutvikling.
— Du har sikkert rett, sier han og trekker på skuldrene.
— Jeg har aldri bodd noe annet sted.
Dette er Stillehavets perlekjede:
Reisehemmeligheten «alle» vet om - men få besøker
Sammen med styrmann Tom Feeney og brødrene Edna og Antoine Flatherty opererer han fergen mellom de tre øyene utenfor Galway by.Mellom mai og oktober går fergene flere ganger om dagen. Resten av året bor Padnaig på familiegården, hvor han sier at «lite» skjer.
— Du ser knapt en turist. Mange jeg kjenner tar seg jobb på fastlandet i påvente av sesongen.
Holdningen til øyenes plutselige popularitet, forteller Padnaig Coneely, er delt omrtrent på midten – særlig mellom den eldre og yngre befolkningen.— Men hadde det ikke vært for økningen av besøkende, sier Coneely, vet jeg ikke hva som hadde skjedd med øyene. Sannsynligvis hadde vi opplevd en masseutvandring. Denne fergen hadde uansett rustet på land sammen med vraket.
Har du en reisebucketliste?
Britisk avis: 50 eventyrlige reiser du må ta i livet
Vandring til føttene verkerPadnaig Coneely har et poeng: De karrige Aran-øyene har ingen nevneverdig industri utenom turisme.
Landskapet er delt opp i et ukjent antall jordstykker, adskilt av kilometer etter kilometer med eldgamle steingjerder, men man har forlengst gitt opp å dyrke noe her.
Under den irske sultkatastrofen på midten av 1800-tallet ble befolkningen doblet, da bønder fra fastlandet rodde over fra Galway fylke for å leve av havet.
I dag er hovedøyas befolkning på litt over 800 mennesker – de fleste etterkommere av familier som har levd her i mange generasjoner.
På grunn av få «attraksjoner» er øyene primært benyttet som en dagstur fra fastlandet, og selv på første ferge må man kjempe om sitteplass i høysesongen.
Men bare få minutters vandring unna Kilronan – hovedøyas største landsby og landingspunkt – er man plutselig alene med seg selv og landskapet.
Har du et tips til reiseredaksjonen? Send oss gjerne en e-post!
De fleste leier en sykkel ved kaia og ser så mye de kan før siste ferge går tilbake i seks-tiden, men med noen netter booket på en av øyas mange småhoteller, velger jeg å oppleve øyene til fots.Med ett er jeg alene, med bare noen hester til selskap, et par smuldrende steinkirker og kilometer etter kilometer med karrig, irsk øylandskap.
Mesteparten av tiden er jeg det høyeste punktet i det bølgende landskapet, før man kommer til en av et knippe små landsbyer. Den ene matbutikken på øya er forlengst forbipassert, og tørsten melder seg mer og mer for hvert skritt.
Jeg banker på en dør, får et glass vann, slår av en samtale, lærer noen irske fraser og går igjen med en betryggende tanke: Turister er utvilsomt en sterk tilstedeværelse på Aran-øyene, men foreløpig har vi unngått å spolere det vi kommer for å oppleve.
Glad i øyer?
Fem vakre øyer i Middelhavet du kanskje ikke har hørt om
300 meter høye klippeDagen etter er beina som tømmerstokker, men det er fremdeles mye å se. Jeg hopper på en buss, som for bare 20 euro tar besøkende på en tre timer lang kjøretur og omvisning på hovedøya Inishmore.
Vi ser landsbyer, eldgamle gravplasser, perlehvite strender og ikke minst det mektige Dun Aonghasa-fortet, hvor klippene strekker seg 300 meter ned til det frådende Atlanterhavet nedenfor. Men likevel; en reise til Aran-øyene bør aldri innebære hastverk.
Landskapet borer seg først under huden når man tar seg tid og finner sine egne stier.
Og uansett er man aldri ordentlig fortapt på en øy som dette. Bare underveis.
Følg oss på Twitter@reisecamillaog på Instagram@reiseredaksjonen
Lyst på mer reiseinspirasjon? Få flere tips:
Hvor lenge vil «Karibiens best bevarte hemmelighet» forbli hemmelig?
Dette rimelige sommerparadiset øker mest i år
Denne europeiske hovedstaden overrasker — men du har neppe vært der
Dette er verdens ti mest etiske reisemål
Bli med til tacoens hjemland Mexico!