Vi så den fra drosjevinduet på vei inn fra flyplassen.
Eiffeltårnet rager høyt, men det er Sacré-Coeur som bergtar oss. Mens resten av byen preges av tidens tann, har Sacré-Coeur beholdt sin karakteristiske hvitfarge. Det har sin forklaring.
Basilikaen er bygd med en spesiell kalkstein som blekes når det regner. Når regnet gjør steinen våt, utskilles kalsitt som fungerer som et blekemiddel.
Dermed beholder kirken sin uskyldsrene hvithet til tross for forvitring og forurensning.
— Vi går ofte opp til kirken etter middag. Det er god trening og en fin måte å brenne kalorier på, smiler Elsa Flipon.
Hun og venninnen, Alessandra Fielder, har satt seg på trappen nedenfor kirken med hver sin kaffe denne ettermiddag.
De bor i nabolaget, litt lenger nede i Montmartre-området. Venninnene er ikke alene. Forelskede par ligger tett omslynget i det varme gresset. Ungdommer sitter i små grupper.
Turister trasker opp og ned og er opptatt av å forevige det gjennom kameralinsen. En fattig tigger strekker ut en hånd og jamrer hjerteskjærende.
Gateselgere uten arbeidstillatelse er der også. De er i alle fall kjappe med å røske sammen teppet med solbriller og vesker i designkopi når politiet nærmer seg.
Turistmagnet— Det er faktisk ikke favorittkirken min. Det er vanskelig å finne roen inni kirken når det er så folksomt. I helgene pleier det å være enda flere enn nå. Men gåturen opp er flott, og ingenting slår den fantastiske utsikten over byen, sier Elsa Flipon.
Hun er fra Nice og venninnen fra Berlin. De to 25-åringene ble kjent under studier i London, men det siste året har de jobbet for en internasjonal organisasjon og bodd under samme tak i Paris. Men nå er det over.
— Jeg flytter hjem til Berlin i overmorgen. Det er bare trist. Året har vært fantastisk, sier Alessandra.
— Ja, det er vemodig, vi har hatt det så fint. Når vi har hatt besøk av familie og venner, har vi alltid gått opp til kirken. Det er jo en turistattraksjon som mange vil ha med seg, sier Elsa.
Skulle bøte på syndeneKirken er tegnet av den franske arkitekten Paul Abadie og sto ferdig i 1914, men på grunn av første verdenskrig ble den ikke innviet før 1919. Kirken er en av byens yngste, men historien strekker seg tilbake til 1870. Frankrike led store tap under krigen mot Tyskland, og deler av landet ble underlagt tyske tropper. Noen mente det var mer religiøse enn politiske grunner til det, og for å bøte på folkets synder ble det foreslått å bygge en kirke innviet til Jesu hjerte.
Kirken ble finansiert av gaver som strømmet til fra hele Frankrike, og i 1875 ble grunnsteinen lagt ned.
Sacré-Coeur betyr hellige hjerte, og kirken på Martyrfjellet kan ses fra nesten hele Paris. Fra kuppelen i kirken kan man se 50 kilometer utover Paris. Den 83 meter høye kuppelen holdes oppe av 80 søyler, hvor alle har unike søylehoder.
Kuppelen er åpen for publikum. Det er verdt de ekstra trappetrinnene opp, men utsikten fra selve kirkebakken er fascinerende nok.
Kirken stenges om natten, men det er likevel folk her til alle døgnets tider. Politifolkene vi treffer utenfor forteller at det er mindre kriminalitet oppe ved kirken enn nede ved undergrunnen.
— Der nede er det «nasty boys». Det er ikke så ille her oppe, men ved metrostasjonen og i turistgaten Rue de Steinkerque må man passe godt på verdisakene, sier en av politimennene som patruljerer utenfor.
Har du et tips til reiseredaksjonen? Send oss gjerne en e-post!
Malte rosa i fylla
— Velkommen inn, sier Nicolas Combettes.
Han er innehaver av den rosa bistroen La Maison Rose i Montmartre, ikke langt fra kirken.
Kunstneren Maurice Utrillo bodde i huset sammen med sin mor, kunstneren Valadon Suzanne. Som ung voksen fikk han store psykiske problemer, og da ønsket hans mor at sønnen skulle oppdage gleden ved å male.
Det viste seg raskt at Utrillo hadde et stort kunstnerisk talent, men i tillegg til psykiske plager slet han med alkoholisme. Det ga sine underligste utslag.
— En dag sønnen kom full hjem malte han huset rosa. Dermed har vi valgt å beholde det slik, forteller Combettes.
Montmartre ligger i den nordlige delen av Paris, et lite stykke utenfor selve bykjernen, men det er enkelt å komme seg hit. Taxi er rimeligere enn hjemme i Norge, men trafikken i storbyen er et studium verdt.
Det virker som knyttede never og bilhorn styrer trafikken vel så mye som trafikkreglene, dermed er det håpløst å beregne tiden med drosje.
Metrosystemet fungerer derimot utmerket. Er du heldig får du med deg en filharmonisk strykeorkester-konsert under jorden. Men er du uheldig kommer du opp i dagslyset uten lommeboken. Så vær på vakt.
Fortsatt sjarm
Mye er fortsatt slik det alltid har vært i Montmartre, selv om turistene og kommersielle aktører forlengst har innhentet den bratte bydelen.
Men den er likevel sjarmerende og historien sitter i mang en vegg. Hva med å ta en tur forbi huset som Van Gogh bodde i på 1880-tallet Adressen er 54 Rue Lepic.
Deretter kan du fortsette nedover bakken til Moulin Rouge, med sin karakteristiske vindmølle på taket. På kveldstid forvandles akkurat dette området til en tilbudsplass for lyssky salgsvirksomhet fra forlystelsespiker. Hvis ikke det er formålet med turen din, er det greit å gjøre unna denne delen av Montmartre på dagtid.
Det er ingen skjult perle vi har funnet. Hvor mange hundre tusener turister som besøker Montmartre hvert eneste år, er det ingen som vet. Men det er likevel mulig å få en fin opplevelse. Både når du vandrer langs brosteinsfortauene i Montmartre, lar en av gatekunstnerne male et portrett av deg eller når du besøker selve kirken.
Og så er det den utsikten, da, som venninnene Elsa og Alessandra nyter sammen.
— Den er verdt hele turen opp, bare husk å ta deg tid til å nyte den. Det er altfor mange turister som bare haster forbi, forteller de.
Følg oss på Twitter@reisecamillaog på Instagram@reiseredaksjonen
En langhelg i Praha uten å møte turister på Karlsbroen?
13 tips til Roma med barn