— Tør dere ta på den?
Øyeeplene som en gang satt i de sorte hullene er for lengst råtnet bort. Underkjeven mangler, og bare to tenner henger igjen i overkjeven. Men benvevet er intakt; hvitt, blankt og rent.
— Dere trenger ikke kjenne på den hvis dere ikke vil.
Vi befinner oss i Napoli, eller rettere, under Napoli. Cimitero delle Fontanelle er en underjordisk gravplass, anlagt i et eldgammelt steinbrudd i utkanten av byen. Her skal det finnes åtte millioner knokler. Lårben og ribben, rygghvirvler og skulderblader. Og hodeskaller. Hulen nevnes i guidebøkene, men få finner veien hit.
Denne norske familien er på en helt spesiell reise:
Reiser jorden rundt i ett år - med seks små sønner på slep
Det finnes ingen billettluke, ingen suvenirboder, ingen iskremselgere. Og i dag, heller ingen turister. Da vi ser oss omkring, er det kanskje ikke så underlig. Hva gjør vi egentlig her, to voksne og to barn, omringet av dødninghoder?
Døden på utstilling
Først, og kanskje også fremst, er vi kommet for å oppdage mer av byen. Vi har allerede spist hos en stolt pizzabaker, overlevd et vespaangrep, snust på appelsintrær og skrittet over en søppelhaug. Nå skal vi få et gløtt av Napolis plagede historie og dens bisarre folklore. Byen har nok av begge deler.
Slik snakker du med barn om de grufulle bildene fra flyktningkatastrofen
Vi er ganske utrente på ekte død. Vi pleier å gjemme den vekk, og prøver heller å finne noe hyggeligere å tenke på. Nå skal vi til pers. Her står vi overfor mennesker som en gang var like levende som oss selv. Her får Memento mori og Carpe diem fornyet kraft. Kanskje kan møtet med en forsamling skjeletter gjøre døden mindre nifs, også for barna?
Men la oss være ærlige, vi er også kommet for spenningens skyld, nettopp for å bli litt skremt. Og ikke i en liksomverden, som i «spøgelseshuset» i Legoland eller «spökhotellet» på Liseberg. Dette er på ordentlig.— Synes dere det er for skummelt? Vi kan godt snu og gå ut igjen.
Åtteåringen er først frempå med fingertuppene. Deretter prøver femåringen seg. De har aldri rørt ved en hodeskalle før. Selvsagt har de ikke det. Jeg har ikke engang gjort det selv.
— Den er helt glatt!
De fleste skallene er matte og brune, som om de var dekket av espressopulver. Andre er grønne, mer som gorgonzola. Så finnes det noen hvite, blanke. De er blitt rengjort og stelt. Av og til glinser de av fukt. Ifølge mytene er det svette fra sjelene som pipler frem.
— Kan vi ønske oss noe av denne, pappa?
Italia er med på denne listen:
Verdens 10 mest besøkte land
Og dessverre også på denne:
Verdens ti verste flyplasser
Bryllup, lotto og Playstation
Napolitanerne har det med å oppleve mirakler, og snodige ting skjer oftere her enn andre steder. Ifølge folketroen kunne man ved å forbarme seg over en hodeskalle forvente å få noe i gjengjeld. Sjelene befinner seg nemlig i Skjærsilden, et uvennlig og uforutsigbart sted mellom Paradiset og Helvete.
Her trengs det omsorg og håp. Derfor ble flere av sjelene adoptert, og hodeskallene plassert i små hus som tilhørte forsørgeren. Noen fikk blomster, andre fikk klær. Målet var at sjelen kunne hjelpe fra det hinsidige. Noen ønsket helbredelse, andre ba om hjelp til å finne en ny ektemann. Eller hva med vinnertallene i neste ukes lottotrekning?Har du et tips til reiseredaksjonen? Send oss gjerne en e-post!
Om sjelen åpenbarte seg i drømmen med noe konstruktivt å melde, fikk skallen økt verdi. Den virket, jo! Men ble ikke ønsket oppfylt, gjaldt det å finne seg en ny og bedre sjel. Det var mange nok å ta av.
De fortapte sjelers kult, il culto delle anime pezzentelle, ble etter hvert i hedenske laget for Kirken. I 1969 ble praksisen forbudt og hulen stengt. Først i 2006 ble den gjenåpnet. Hodeskallene er der ennå – mange bor fremdeles i sine små hus – men publikum er ikke hva det en gang var. Skjønt, mengden av halskjeder, mynter og håndskrevne kort tyder på at det fremdeles finnes en forestilling om at man kan kommunisere med de døde, og kanskje få sitt ønske oppfylt.— Kan vi ønske oss hva som helst? spør femåringen.
— Sikkert, men tror du på disse historiene da?
— Neei.
— Men hva er vitsen med å ønske seg noe da?
— Det kan jo hende at akkurat denne hodeskallen virker.
Så legger barna hver sin mynt i en utvalgt skalle. Det er ikke et høytidelig øyeblikk. Akkurat nå er øyehulen en grotesk miniatyr av ønskefontenen i Roma.
Vi myser mot dagslyset i det vi trer ut av hulen. Jeg spør hva de ønsket seg der inne.
— Hemmelig, sier åtteåringen.
— FIFA 15, sier femåringen... Men pappa, blir jeg virkelig også en hodeskalle når jeg dør?
— Ja, det blir du.
— Men alle skal jo bli sånn, så da er det ikke så farlig.
Lyst på en kul utfordring?
Fem små land du lett kan besøke på under et døgn
FAKTA:
Fra knokkelkaos til kraniekultus:
Helt frem til 1600-tallet pleide napolitanerne å begrave sine døde i kirkene. Etter hvert ble det trangt om gravplassen, og da en grufull pest i 1654 tok livet av mer enn halvparten av byens befolkning, ble behovet for å finne nye gravsteder akutt. Hvor gjør man av 250.000 døde kropper? Løsningen fantes i steinbruddet ved Colli Amenei.
Ordningen må ha fungert brukbart, for hulen ble brukt igjen og igjen hver gang likene hopet seg opp i gater og smug; etter epidemier, opprør, jordskjelv og vulkanutbrudd. Napoli har ikke sluppet billig. Det ble Cimitero delle Fontanelle etter hvert et overtydelig bevis på.Århundrene gikk, og hulen fyltes opp. Under et heftig regnskyll på slutten av 1700-tallet, rant den da også over. Nabolaget ble oversvømt, ikke bare av vann, men av knokler. I 1872 ble ansvaret for kirkegården viet Don Gaetano Barbati, en handlingens prest med god ordenssans. Beinrestene ble sortert og katalogisert, hodeskaller hit, krageben dit. Hvem alle disse menneskene hadde vært, visste ingen. Trolig en miks av kjeltringer og hederlige fattigfolk – mennesker som manglet ressurser til en skikkelig begravelse. Prestens knokkelkomposisjon gjeninnførte en slags verdighet.
Cimitero delle Fontanelle: Underjordisk kirkegård i Materdei-kvarteret i Napoli, to km nordvest for bykjernen.
Hulens areal er på over 3000 kvm og inneholder anslagsvis åtte millioner menneskeknokler.
Åpent for publikum alle dager kl. 10-17. Inngang er gratis.
Omvisninger på engelsk kan arrangeres etter avtale: catacombedinapoli.it og insolitaguida.it.
Dødskultusen il culto delle anime pettenzelle oppsto på slutten av 1800-tallet, og nådde sitt høydepunkt i årene etter andre verdenskrig. Hit kom mange napolitanere, hovedsakelig kvinner, for å kommunisere med sjelene som befant seg i Skjærsilden.
Andre nifse attraksjoner:
Flere destinasjoner i Europa inviterer til å lære, filosofere og grøsse på én gang.
Katakombene i Paris. Tre hundre kilometer med underjordiske ganger, sjakter og rom under Paris’ gater. Deler av dem ble brukt som gravplass. www.catacombes.paris.fr.
Cappuccini-klosteret i Palermo . I gangene under klosteret finnes en samling på cirka 8000 lik og 1252 mumier, sortert etter kjønn, alder og status: menn, kvinner, jomfruer, barn, prester og munker. www.catacombepalermo.it
Beinkirken i Sedlec, Tsjekkia . Kirkerommet er dekorert med knokler i imponerende formasjoner; våpenskjold, girlandere og rosenkranser. Fra himlingen henger enn en enorm lysekrone som hevdes å inneholde samtlige bein som finnes i menneskekroppen. www.ossuary.eu.
Capela dos Ossos i Évora, Portuga l. Kapellet ved San Francisco-kirken i Évora er dekorert med hodeskaller og menneskebein. Her henger også to inntørkede kropper, den ene av et barn. www.visitevora.net.
(Kilder: Marino Niola, Il purgatorio a Napoli, Meltemi Editore, 2003. Clemente Esposito, The Fontanelle Cemetery, Oxiana Editions, Napoli 2007.
På nett:
Følg oss på Twitter@reisecamillaog på Instagram@reiseredaksjonen
Lyst på flere tips til reiser med barn?
Denne danske øya er perfekt for sykkelferie
Ti grunner til å ta med barna til New York
Glem den franske rivieraen - besøk landsbyene i Provence
Slik blir seilferie med barn en suksess
Denne lille byen blir norsk hver vinter