Jeg var en utrolig dårlig småbarnsforelder. Barna mine summerte det opp for meg her forleden: «Mamma, du var sånn; Nei, du får ikke lov! Nei! Nei! Nei. Javel da».

I tillegg oppdaget jeg tidlig at frykt var et svært effektivt virkemiddel, om enn kortvarig, det samme var belønning. Dermed havnet jeg i en stadig kamp mellom utmattende lokking og trusler uten innhold. Og ganske mye roping og fekting med armene.

Da de to eldste jentene ble 11 og 12 år gamle, endret det seg. Fordi det måtte endre seg. De to sinte jentene som sto foran meg var ikke lenger små barn jeg kunne manipulere med lokking og makt. Det var to mennesker.

De var riktignok noen centimeter lavere enn meg, men de var fullverdig mennesker.

Ti profilerte personer gir råd.

— Jeg både rødmet og skammet meg

En kveld etter et ordentlig basketak ble jeg sittende ganske molefonken og tenke. Egentlig minner de mer om nye medarbeidere under opplæring enn barn. Og jeg ville aldri ha behandlet en ny medarbeider på den måten jeg behandler mine barn. Jeg både rødmet og skammet meg.

Selv om det er utfordrende å drive samtalebasert oppdragelse, eller samtalebasert drift av familie som det egentlig er, så er det eneste måten å gjøre det på. Det går ikke an å oppføre seg som en idiot, selv om det sprekker innimellom.

Jeg har forsøkt å telle litt, og i 98 prosent av konfliktene er det vår reaksjon som foreldre, som fører til at konfliktene eskalerer.

Det er måten vi møter barna på som avgjør om det blir bråk eller ikke. Selv om det er de som er opphavet til konflikten, er det vår adferd som avgjør hvordan oppgjøret blir. Det er vi som dominerer. Fordi vi er voksne. Det er vi som er sjefen.

Mitt yndlingsspørsmål

Hvis jeg er klok (dvs. uthvilt, har lønn på konto, og ikke er sur på mannen min) så klarer jeg å snakke med barna mine som om de var kolleger. Da finner vi en god løsning sammen uten konflikter, ingen skriking og ikke noe tull.

NY MEDARBEIDER: Vera Micaelsen erkjenner: «Jeg ville aldri ha behandlet en ny medarbeider på den måten jeg behandler mine barn. Jeg både rødmet og skammet meg.» Foto: Illustrasjonsfoto NTB/ Scanpix

Selv når hormonene stormer som verst, selv om de oppfører seg fullstendig rabiat, så er det i bunn og grunn måten vi møter dem på som avgjør om det blir en god eller dårlig dag.Mitt yndlingsspørsmål er: «Hva tenker du om det?» uansett hva det handler om. Utetider, lommepenger, oppgaver hjemme, lekser, hva som helst.

Alltid har de kloke og gode tanker om det selv. Jeg er blitt en tilhenger av mye frihet – mye ansvar .

Det er ikke sånn at de får lov til å gjøre alt, men de får lov til å bestemme det meste selv. Og fordi de er kloke, bestemmer de ikke dumme ting. De skjønner at de må ta ansvar også.

Et eksempel: 12-åringen synes det var på tide å få bestemme selv når hun skulle legge seg. Javel, sa jeg, det er helt i orden, men la oss prøve det i 14 dager først, så kan vi ta en prat om hvordan det går da. Er det ok? Det var helt i orden.

Det er mulig vi har ekstremt fornuftige barn, og selv om jeg liker å tro det, så er nok heller sannheten at store barn er fornuftige om de får lov til å være fornuftige

Hun skulle få legge seg når hun ville, men da måtte hun også ta ansvar for å stå opp selv om morgenen. Med frihet følger ansvar.

— Viktigere med ordentlige erfaringer enn én fraværsdag på skolen

De første dagene gikk det helt fint, men så en morgen var det tydelig at hun hadde forsovet seg. Mannen min og jeg ble enige om å dra på jobb uten å vekke henne, som avtalen var.

Vi tenkte at det var viktigere med ordentlige erfaringer enn én fraværsdag på skolen.

EKSPERIMENT: «Datteren skulle få legge seg når hun ville, men da måtte hun også ta ansvar for å stå opp selv om morgenen. De første dagene gikk det helt fint, men så en morgen var det tydelig at hun hadde forsovet seg. Mannen min og jeg ble enige om å dra på jobb uten å vekke henne, som avtalen var. Vi tenkte at det var viktigere med ordentlige erfaringer enn én fraværsdag på skolen.» Foto: Illustrasjonsfoto NTB/ Scanpix

Etter en ukes tid kom datteren og ville tilbake til gammel løsning. Uten et eneste hva var det jeg sa klarte vi å høre på erfaringene hun hadde gjort seg.Hun synes det var vanskelig å legge seg fordi det var så lett å bli sittende på maskinen, eller spille gitar eller bare romstere rundt. Hun mente selv at hun trengte hjelp til å avbryte og legge seg, derfor ville hun tilbake til vanlig leggerutine.

Nå har storstudie funnet svaret. Kun én av disse hypotesene stemmer:

Det er mulig vi har ekstremt fornuftige barn, og selv om jeg liker å tro det, så er nok heller sannheten at store barn er fornuftige om de får lov til å være fornuftige. Om de blir utfordret og får ansvar, er det rom for stor frihet. De forstår hvor grensene går.

Alt er ikke bare fryd og gammen her i huset, men man føler seg mye bedre når man behandler barna sine ordentlig. For det er ikke noe gøy å være et maktmonster. Det er så mye bedre å være en trygg og klok veileder.

oppvekst10.JPG

Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppeog Twitter-profilfor Familie og oppvekst. Artikkelen er levert av månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst.

Er du opptatt av relasjonen foreldre-barn og oppdragelse? Her er flere gode artikler: