1. Man skal ikke rope fæle banneord i en pent furumøblert hotellresepsjon i Gudbrandsdalen

2. Veigar Páll Gunnarsson er fortsatt en irriterende god fotballspiller.

3. Start er eliteseriens dårligste fotballag – fortsatt.

La oss ta det første først, ettersom det også forklarer hvorfor jeg bare har sett noen få hakkete bruddstykker av den kampen som jeg nå skal skrive om.

Stedet er Lom, hotellet jeg har ramlet innom er pent nok, men det trådløse nettet jeg har betalt dyrt for må være infisert med sjalottlauk og seig sæterrømme. Makan til drittlinje har jeg ikke vært borti siden La Manga i 1999. Da, som i kveld, var det altfor mange varmegrader. Og da, som i kveld, brøt jeg med jevne mellomrom ut i tirader av bannskap som verken barn eller voksne eller søte resepsjonspiker bør høre.

Sistnevnte ba meg på 2-1 dempe meg, eller finne noen andre å plage .

Beklager, men å se fotball på en hakkete nettlinje er omtrent like adrenalinfremkallende som å tråkke venstrefoten fast i dusjsluket på campingplassens sanitæranlegg.

Jeg har prøvd begge delene denne helgen.

Derfor er lunta er kort nå. Meget kort.

Og derfor har jeg klok av mange skader spasert meg en liten runde, sparket litt småstein i retning Galdhøpiggen og forsøkt å samle tankene – før følgende konklusjon kan skrives med trygghet om at jeg faktisk, akkurat nå i skrivende stund, er ved mine fulle fem:

Vi ligger helt fortjent i bunnen av tabellen. Vi er Norges dårligste eliteserielag. Vi er rett og slett ikke gode nok akkurat nå — og vi hadde ikke sjans mot Stabæk. Vi ble, så vidt jeg fikk med meg, rundspilt.

Igjen. Dessverre.

Og:

Det var, som vi alle visste på forhånd, Veigar Páll Gunnarsson, som måtte voktes . Og det var, som vi fryktet, ingen i Start som evnet å vokte ham tilstrekkelig. Hver eneste gang den forbannede nettlinjen klarte å streame noen få sekunder med levende bilder fra Telenor Arena, var det Veigar som hadde ballen.

Islendingen endte opp med én målgivende, to scoringer og var selvsagt banens beste i sin aller siste kamp for Stabæk.

Og verst av alt: om en drøy måned skal vi møte ham igjen, da som Vålerenga-spiller . . .

Og vi i gult, da? Tja, jeg vet sannelig ikke.

Men bortestatistikken vår ble forverret, selvtilliten ytterligere ribbet, og tabellposisjonen uforandret. Vi bunner tabellen, fortsatt. Dessverre kan jeg ikke gi noen prognoser, sett fra min nettløse krok av Norge, hvorvidt det er bedring i vente. Om Mons Ivar evner å snu skuta? Om det kunne skimtes skisser av en plan i elendigheten på Telenor Arena?

Men det aner meg at jeg kjenner svaret.

Det hadde uansett vært interessant å vite hva som gikk galt . Innspill, forklaringer og analyser mottas derfor med stor takk i debattfeltet.

Til slutt, før jeg labber ut i den lomske natten - kan hende er det den deilige kveldssolen som gjør at jeg fortsatt er lys til sinns – noen trøstens ord til alle poengfattige sjelevenner:

Vi har ikke rykket ned!

Vi sliter i en grusom motbakke, men jeg har studert terminlisten inntil det kjedsommelige, og hver eneste gang kommer jeg fram til følgende, så også i kveld:

Vi overlever. Med et nødskrik .

Ikke fordi vi er gode nok, men fordi Sarpsborg og Sogndal er dårligere.

Sann mine ord.

Vi rykker ikke ned!