VITENSPORTEN: En ettermiddag i august, etter skole og SFO, står de siste timene før leggetid ledig for to fjerdeklassinger. Å sykle til et lite tjern i nærområdet står øverst på ønskelista.
De to jentene får raskt på seg badetøyet når de ankommer tjernet og er i gang med leken umiddelbart. De fyker rundt for å plukke mengder av det frodige gresset som har vokst seg langt i løpet av sommeren. Gresset skal hives ut i det stille, mørke vannet som omslynger den lille flytebrygga noen meter unna. Etter at jobben er gjort skal jentene selv uti og bade i gress og vann – «vi blir så myke av det og det er så deilig!».
Etter den første dukkerten må gresset i vannet samles igjen. Vilde jobber iherdig og bruker en lang pinne som redskap, mens Miriam arbeider svømmende med oppgaven. Med glitrende øyne ropes det: «Vi må redde alle gressene!» «Ja, hele gressfamilien må samles her i denne haugen!» Stadig er det behov for mer gress, og det løpes fram og tilbake til brygga med påfyll; «Vi må ha masse grønt gress!» «Å, se så fint gresset legger seg i vannet!» Jentene er totalt oppslukt i sin vann-gressboble og de ser ut til å fryde seg over det entusiastiske samarbeidet seg imellom, og hvordan de begge er helt på linje når det gjelder hensikten(e) med leken. Jentene vil ikke gi seg selv om temperaturen har falt og sola har gått ned bak trærne.
For oss voksne som står på utsiden, kan leken ofte virke litt rar og uten mening. Barna med sin magiske innlevelse, opplever derimot fullstendig mening. Ut fra kroppsspråk og uttalelser kan vi tolke at jentene er i ett med naturen og føler en form for kjærlighet til naturen, selve leken og hverandre. Bevegelsesglede, naturnærvær og en form for flyt preger jentene.
Leken til de to jentene kan kanskje forklares ved å se på lekfilosofi til Hans-Georg Gadamer (1900–2002). Han skriver om at lek er en form for energi. Barn er skapt for bevegelse og er opptatt av å utfordre og oppdage verden rundt seg. Med bruk av denne drivkraften og med lekens hit-og-dit-bevegelser utforsker barn verden. Gadamer hevder at det er gjennom lek og aktivitet vi forstår verden. Å forstå er å oppfatte noe på en annen måte enn tidligere.
Den frie uteleken
De siste årene har vi hørt mer og mer om det vi kanskje kan kalle «Det organiserte vanvidd». Tidligere i Vitensporten (Hvor ble det av leken? og Derfor er leken så viktig for barnas livsmestring) og ellers i media (nrk.no, aftenposten.no, dagbladet.no og nhi.no) ser man et engasjement for å fremme den uorganiserte frie uteleken. Denne leken preges ofte av bevegelse, undring, engasjement, sosial samhandling og glede. Leken skjer gjerne i hagen, i gata eller på en lekeplass eller i et skogholt i nærheten av der barn bor. Barn som har lekt mye på steder i sitt nærmiljø får en følelsesmessig relasjon til disse stedene. Slik lek har mange av oss som er foreldre gode og sterke minner fra.
I dagens samfunn har den organiserte leken fått stor plass, og kanskje er det våre barndomsminner som vekker engasjementet for å ta tilbake den frie leken i nærnaturen. Noen går så langt som å hevde at barn i dag nærmest ikke klarer å leke selv lenger. Vi tror fortsatt at de fleste barn fint klarer å leke selv, men i vårt samfunn må leken, og i særdeleshet den frie og uorganiserte leken, tas på alvor og prioriteres. Som hjerneforsker Per Brodal har uttalt er lek barnets naturlige måte å finne sin plass i verden på, finne ut «hvem er jeg» og «hvordan kan jeg forholde meg til verden slik at jeg får kontroll og opplever mening».
Blir det for fulle dager?
I de aller fleste barnehager blir frilek i naturen ansett som viktig og det settes av tid til slik lek. For de yngste i skolen prøver også mange lærere å prioritere lek i undervisningen sin (utdanningsforbundet.no). Likevel har trenden for førsteklassingene, fra 2001 med reform97 og fram til 2021, vært mindre frilek og mer lærerstyrt lek. Med et helikopterperspektiv på dagene til barn i småskolen, med slike skoledager og i tillegg mye voksenstyrt og organisert fritid, er det grunn til å stoppe opp og tenke seg litt om.
En del barn er med på organiserte aktiviteter både fire og fem ganger i uka. Vi som foreldre ønsker det beste for barna våre og bør passe på at det ikke blir for mye. Har barna plass til fri lek? Når får barna tid til å ta initiativ, finne på ting selv, sette i gang og bli helt oppslukt? Stadig flere balløkker og lekeplasser gror igjen, de ser ikke ut til å bli brukt (nrk.no). Kan vi gjøre noe, både for å lokke barna vekk fra skjermene og for å tilrettelegge for flere muligheter til frilek? Kan vi få med oss kommunen, andre foreldre og barn og fornye disse lekeplassene?
Hvordan tilrettelegge?
Lek i naturen har en sentral posisjon i flere utdanninger ved UiA. Dette gjelder både på idrett, friluftsliv, kroppsøving og i barnehagelærerutdanningen. Vi er opptatt av at studentene våre skal bli bevisste på hvilke steder de tar med barn. Er det løsmateriale som pinner, stokker, steiner, blader og kongler som kan inspirere til lek og fantasi? Er det skrenter og trær som kan inspirere til klatring? Er det et skogholt som inviterer til gjemsel? Er det åpne steder der barna kan løpe og herje? Er det nivåforskjeller og høyder der de kan løpe opp og hoppe ned?
I naturen er det uendelig mye barn kan utforske og undre seg over. At barn får gode leke- og bevegelseserfaringer i naturen, vil i tillegg fremme ønsker om å drive med uorganisert aktivitet og friluftsliv senere i livet. Vår oppfordring er derfor; rydd plass til noen faste ettermiddager «uten en plan», la ungene selv finne på, utforske og fordype seg i leken i hundremeterskogen.
Referanser
Bjørnestad, E. Myrvold, T.M., Dalland, C.P. og Hølland, S. (red.) (2022). «Hit eit steg og dit eit steg» – sakte, men sikkert framover? – En systematisk kartlegging av premisser for og trekk ved førsteklasse https://skriftserien.oslomet.no/index.php/skriftserien/article/view/794/726
Gadamer, H. G. (2004). Sandhed og metode: Grundtræk af en filosofisk hermeneutik. Århus: Systime.
Fasting, M.L. (2019). Barns utelek. Universitetsforlaget.
Fasting, M.L. & Høyem, J. (2022a). Freedom, joy and wonder as existential categories of childhood – reflections on experiences and memories of outdoor play. Journal of adventure Education and outdoor Learning, 2, 1–14. https://doi.org/10.1080/14729679.2022.2066008
Fasting, M.L., Høyem, J. & Bischoff, A. (2022b). Barndommens landskap. En studie av unge voksnes minner i møte med barndommens nærnatur. Journal for Research in Arts and Sports Education, 6(1), 92–107. https://doi.org/10.23865/jased.v6.3017
Skar, M., Wold, L.C., Gundersen, V. og O’Brien, L. (2016) Why do children not play in nearby nature? Results from a Norwegian survey. Journal of Adventure Education and Outdoor Learning, 16:3, 239-255, DOI: 10.1080/14729679.2016.1140587