Australske Richie Porte kan ha tapt sykkelrittet Giro d’Italia fordi en konkurrent forbarmet seg over ham. Uhørt, men også helt riktig.
Det store samtaleemnet de siste dagene i sykkelsporten handler om god sportsånd og hjelp på tvers av lagene. Richie Porte har hatt en stor drøm om å vinne Giro d’Italia, men da Team Sky-rytteren punkterte med rundt fem kilometer igjen på tirsdagens etappe, var plutselig ikke lagkameratene der for å hjelpe ham. I stedet stoppet landsmannen Simon Clarke og ga Porte sitt hjul før han dyttet sin venn avgårde. Et sjeldent syn med tanke på at Clarke sykler for et helt annet lag, Orica GreenEDGE. Ingen er vel uenig om at det var nobelt gjort av Clarke. Han skjønte at Porte var i ferd med å miste muligheten til å kjempe med Alberto Contador og Fabio Aru om sammenlagtseieren. På grunn av hjelpen fra Clarke, tapte bare Porte 47 sekunder til sine hardeste konkurrenter – inntil dommerne slo til med å gi Porte to minutters tidsstraff. Regelen er klar: Det er ikke lov til å samarbeide på tvers av lagene de siste to milene på etappene i de største rittene.
Contador økte ledelsen i Giro d'Italia
Sky-sjef Dave Brailsford prøvde fortvilet å få straffen omgjort, men det var ikke mulig. Han prøvde da retorisk å få dommerne til å fremstå som urimelige, og at de ikke skjønte at en sport som sykling virkelig trenger god reklame etter mange år med dårlig omdømme.
Ikke vanskelig å være enig
Vi registrerer at de fleste gir Brailsford rett. Eller i det minste har stor sympati for Porte. Det er det ikke vanskelig å være enig med dem om det. Mange hadde gjerne sett ham parkere Contador og Aru (det kan han jo fremdeles gjøre siden rittet bare er halvveis).
Men Brailsford burde først og fremst refse sine egne ryttere. Hvor i all verdens navn ble de av da kapteinen deres fikk trøbbel?
Samarbeid på tvers av lagene er slett ikke uvanlig i sykling, men burde egentlig begrense seg til der lagene har felles interesser. Som da Katjusja, Orica og MTN_Qhubeka onsdag samarbeidet for at det skulle bli en massespurt på den første etappen av Tour of Norway. Alle hadde et realistisk håp om at deres spurter skulle krysse mållinjen først.
Greie regler?
Regelen som felte Porte synes jeg er helt grei. Hvordan skal man vite hvem som er på lag med hvem dersom alt er lov? Team Sky har en velfylt lommebok. Den kan de selvsagt vifte med. Er det fair play? Og skal sykling plutselig bli en pusesport bare fordi den tidligere (i hvert fall tidligere) hadde store elementer av juks og fanteri?
Selvsagt vet jeg at dommere andre ganger ser gjennom fingrene på ting, som f.eks. bilpes. Men jeg synes det også er en uting. Enten bør de følge eller fjerne regelen.
Rytterne kjenner reglene, det burde de i det minste. Richie Porte brøt én regel selv da han under Tour de France i 2013 ulovlig var nede i følgebilen til Sky innenfor de siste fem kilometerne og hentet en energibar til en bokstavelig talt tom lagkaptein Chris Froome. Da fikk Froome 20 sekunders tillegg på tiden og tok den uten å mukke. «Regler er regler», sa Froome. Han vant uansett tid på sin hardeste konkurrent Alberto Contador på den etappen.
Var Portes straff på to minutter for mye? Tja, det kan diskuteres. Men å hevde at en bot ville vært nok, ha jeg liten sans for. Først og fremst fordi sykkelsporten ikke har tradisjon for å gi bøter som svir.
Kristoffs lagkamerat vant dagens Giro-etappe
Langrenn som eksempel
Se for dere følgende: Petter Northug, Dario Cologna og Marcus Hellner starter fremst og helt likt på den siste etappen av Tour de Ski. På vei opp monsterbakken Alpe Cermis skal det ifølge (tenkte) regler ikke være lov til å hjelpe hverandre på tvers av landegrenser, men hva skjer da Cologna brekker den ene skien? Jo, en sluttkjørt Marcus Hellner – som uansett er i ferd med å slippe – gir til nordmenns store irritasjon skien sin til Cologna. Flott sportsmanship? Utvilsomt. Men ville han gitt skien sin til Northug om det var han som brakk den?
Kanskje. Kanskje ikke.
Akkurat som jeg ikke er sikker på om Simon Clarke ville stoppet og gitt hjulet sitt til Alberto Contador om det var han som punkterte. Det som gjerne kalles «god sportsånd», kan i andres øyne være det stikk motsatte.
Enten får man følge reglene, eller så får man stryke dem. Å endre underveis vil bli det reneste anarki.