«Det er med tungt hjerte at jeg i dag har bestemt meg for å legge vekk drømmen min om å ro OL i Rio»
Slik åpner Tale Fiskerstrand Gjørtz sitt Facebook-innlegg. Norges eneste kvinnelige roer på elitelandslaget, makter ikke flere smeller.
Det har vært alt for tungt for jenta som kom på landslaget i 2009, og har vært der siden. Før det var det juniorlandslaget, og bronse fra EM.
Landslagsroer tar pause på ubestemt tid
— Jeg tar en pause fra «toppidrettslivet». Å prestere på topp internasjonalt nivå i roing krever enormt mye av et menneske, både fysisk og psykisk. Dessverre responderer kroppen min fortsatt ikke optimalt på hardtrening og som følge av dette greier jeg heller ikke å mobilisere nok mentalstyrke til å trene med høy nok kvalitet.
Til Aftenposten utdyper hun.
— Jeg gikk på en smell for et par år siden. Selv om det aldri ble bevist at jeg hadde hatt kyssesyken, var det i allre fall et virus som jeg aldri ble kvitt. Jeg tok en pause, begynte hardtrening igjen, og gikk på en ny smell. Slik har det vært flere ganger, og nå må jeg bare innse at det er best for meg at jeg foreløpig sier stopp, sier studenten på Norges idrettshøgskole.
Hun er redd for at noen tror hun ikke er tøff og motivert nok til å legge ned arbeidet som kreves, men det avviser hun på det mest bestemte.
— Jeg føler meg modig som tør å gi slipp. Det enkleste for meg hadde vært å lukke øynene, fortsette i samme spor og håpe på et mirakel. Denne livsstilen er tross alt den eneste jeg kjenner til. Jeg vil si tusen hjertelig takk til alle som har støttet, heiet, trodd og hjulpet meg. Det har betydd utrolig mye for meg.
Har mange støttespillere
Ålesund-jenta inkluderer landslagstrener Johan Flodin blant de mange som har oppmuntret henne, men kretsen rundt roeren og henne selv er skjønt enige om at denne beslutningen er riktig.
— Jeg kommer alltid til å elske roing og vil være evig takknemlig for at jeg har fått lov å følge drømmene mine. Til tross for at ikke alle ble nådd, har hvert eneste sekund vært verdt det. Jeg ønsker så inderlig å gi tilbake til rosporten i fremtiden. Når dette er sagt, så utelukker jeg ikke at jeg vil satse for fullt på roing igjen. Men først må kropp og hodet få hvile og finne balanse. Og jeg må innse at jeg er verdifull som menneske og ikke bare som idrettsutøver, sier hun.
25-åringen er kjæreste med landslagsroer Kristoffer Brun, som kan smykke seg med en VM-tittel i lettvekt, og som satser mot OL sammen med makker Are Strandli.
- Kommer du til å dra til Rio som tilskuer og heie på dem?
— Nei, det er for dyrt å dra til OL. Prisene er ikke studentvennlige, ler Gjørtz, som også har oppdaget at det er vanskelig å få billetter til arenaen.
Må ha med flere jenter
På landslaget er det Birgit Skarstein som satser på Paralympics. Gjørtz håper at noen kvinnelige roere blir tatt opp i det gode selskap, med tanke på fremtidige OL og VM. Hun tror Marianne Madsen ligger best an.
- Er det trist eller en lettelse å ha sagt fra om dette?
— Begge deler. Det er en lettelse fordi jeg nå slipper presset, som jeg legger på meg selv, alle tanker om å prestere. Det er fint å ha sagt fra, fordi jeg har fått fysiske vondt hver gang jeg har gått på en smell: Problemer med fordøyelsen, søvn og svimmelhet. Det regner jeg med å slippe nå.
Hør den siste episoden av Aftenpodden Sport her: