Det er dystre tall en får slengt imot seg når Viking snakker om økonomi i disse dager. En kunne blitt manisk-depressiv av mindre, og det er ikke en lett oppgave Eirik W. Henningsen har foran seg det neste året. Det har ikke vært en lett oppgave dette året heller. Sånn rent generelt sett er det faktisk en ekstremt vanskelig oppgave å drifte Viking i 2016. Jeg har tidligere sagt at jeg ikke unner noen den jobben, selv ikke min verste fiende, og den står jeg ved.

Tore Asheim, Viking

Likevel, jeg klarer ikke å akseptere at vi må ha kunstgress. Jeg vet hva all fornuft sier. Jeg vet hva tallene sier. Jeg er fremdeles Don Quixjote som slåss mot vindmøller. Det er bare en av de kampene jeg aldri klarer å innrømme nederlag i.

Det er så forbannet trist at vi skal ha kunstgress på Viking Stadion. Vi har en fantastisk gressmatte, vi har et fantastisk stadion, og vi skal reduseres til å være det vi alle harselerte med for ti år siden. Vi blir som Color Line Arena, uten det grusomme sponsornavnet. Alt for å spare penger. Alle prinsipper ofres.

Desverre blir vi en av altfor mange plastikklubber i Norge. Jeg tror ikke det er en avgjørelse som tas med et lett hjerte, men det er ikke en avgjørelse en burde tatt. Fotball i Stavanger skal spilles på naturgress, ferdig arbeid. Fotball sør for Bodø skal spilles på naturgress, også ferdig arbeid. Dette er ikke breddefotball, det er Viking FK.

Det er dog selvsagt ikke kunstgress som er det viktigste oppe i alle disse spareplanene. Det viktigste er summene som vil bli brukt på talentutvikling. Dette er selvsagt en god ting, vi vil alle se lokale talenter vokse og bli bærebjelker både på a-laget og på landslaget. Hvor enn det landslaget måtte være om de eventuelt har foreldre fra andre land, det er ikke fullt så viktig. Det viktigste er hva de gjør for Viking. Dette er ting som alltid høres meget bra ut på papiret. Det slår an hos alle, og det er ekstremt ukontroversielt.

Så var det det med å faktisk få det til i praksis også. Det er ikke like lett. Og det krever en ekstremt langsiktig og tålmodig tenkning. Det er ikke slik at denne nye politikken vil bli en suksess over natten. Eller over de neste fire årene. Det kan være at vi først får en effekt av dette om fem-seks år. En ting er hva programerklæringene sier, noe helt annet er om spillerne faktisk vil være gode nok.

Spørsmålet er om klubben har råd til å risikere nedrykk fordi en har gode tanker om hvordan ting burde være. Det blir ikke akkurat økonomisk bedre om vi ender opp i 1. divisjon fordi vi insisterte på å spille med unge lovende fra Randaberg kontra den noe dyrere leiesoldaten fra Sverige, men vi har jo ikke råd til å gamble på dette lenger heller. Vi har ikke råd til noe, bortsett fra det å leie spillere moderklubben vil betale lønna for. Akkurat det er ikke et tegn som vil borge bra for spillerens kvalitet.

Det som er urovekkende er kvotene det snakkes om, de interne kravene for hvor stor prosentandel av stallen som skal være hva. For meg er det irrelevant hvor mange "nasjonale" spillere vi har, om de ikke er lokale har det null betydning om de er fra Oslo eller Lagos. Annet enn kriteriene gitt fra forbundet vedrørende kvoter kan en ikke sette slike interne krav. Det må være rom for pragmatisme, også her. Jeg håper disse grensene ikke er så absolutte som en kan få inntrykk av.

Og vi selger spillere som vi burde kunne fått langt mer for om det ikke var for at alle visste at vi knapt nok eier nåla i veggen. Vi kan ikke hente noen spillere i sommer som koster penger, samtidig som vi ikke er i en posisjon til å takke nei til noen bud. En må også gjøre kutt i administrasjonen, noe som er uunngåelig. Så arbeidet gjort bak kulissene blir enda mer skjært til beinet.

En kan mislike mye gjort i Viking de siste årene, men arbeidsinnsatsen lagt ned av de vanlige arbeidstakerne har vært bra på flere områder. Selv på Vikings laveste punkt rent sportslig var de flinke til å innhente sponsormidler, men også den jobben er blitt ekstremt vanskelig nå.

Det er egentlig historien til Viking i det nye årtusenet, elendig timing på alt. Det er ikke akkurat klubbens feil at oljesituasjonen er som den er, men selvsagt blir også de skadelidende av dette.

Det en heller ikke har råd til lenger er disse stadige emisjonene. Det er begrenset hvor mange ganger en kan be om penger fra aksjonærer i en periode på fem år. Den begrensningen bør for alles del være to ganger. I dette tilfellet vil absolutt ikke alle gode ting være tre. Det er egentlig ikke slik at alle gode ting var to heller, men i det minste har klubben blitt reddet to ganger dette årtusenet av velvillige pengefolk. Det er noe en faktisk må sette pris på, som er trist i seg selv.