VITENSPORTEN: Det er ikke selvsagt at gode elitetrenere også er gode barnetrenere. En god barnetrener trenger nemlig mye mer enn bare god fagkunnskap, og mange av de egenskapene som kjennetegner en god trener på toppnivå kan være ubrukelige i barneidretten.
For å illustrere dette kan vi ta utgangspunkt i en av verdens beste trenere innen sin idrett, som også er trener for sine barn i barneidretten. Han har selv fortalt hvor nyttig han syns det var å få en pedagog inn i trenerteamet sitt. Det var først da han innså at tilnærmingen han hadde valgt hadde stort forbedringspotensial. Selv om pedagogen hadde begrenset idrettsspesifikk kunnskap, kunne han mye mer om innlæring av nye ferdigheter enn topptreneren.
Det er nemlig viktig å huske at barn ikke er små voksne, og mye av det vi husker fra vår tid som aktive utøvere har en tendens til å være for avansert eller rett og slett for kjedelig for barna. De trenger at vi har en leken tilnærming til idretten, hvor de får muligheten til å utforske og prøve å løse tilpassede oppgaver som øker deres forståelse for idretten, både på et abstrakt og et konkret nivå.
To scenarioer
Nå skal jeg presentere to scenarioer som beskriver virkeligheten til en far og en sønn som begge to ble trenere på aldersbestemt nivå innen samme idrett så å si samtidig. Disse to trenerne opplevde svært ulike resultater. Sønnen satt på mange sportslige erfaringer og hadde høye sportslige ambisjoner, både for laget han var trener for og seg selv som trener. Han klarte å få fram det beste i enkelte spillere og de opplevde etter hvert stor sportslig suksess.
Den unge treneren fulgte laget helt opp til seniornivå, hvor flere fra laget endte opp som nasjonale mestre og landslagsspillere. Men baksiden var at frafallet i gruppa var svært stort og relativt fort var det kun de beste som var igjen. Det ble vanskelig å spille idretten i full skala på trening fordi det rett og slett ikke var mange nok på trening.
Faren til denne unge treneren hadde ingen tidligere erfaring med den aktuelle idretten og meldte seg kun som trener for datteras lag fordi ingen andre ville. Hans ambisjoner var at alle spillerne skulle trives til enhver tid og han var mer opptatt av det relasjonelle enn det sportslige. Laget hans opplevde ingen store sportslige resultater, men ingen av spillerne sluttet med idretten. Det vil si at han klarte å beholde hver eneste spiller gjennom hele barne- og ungdomstiden, noe som er nesten uhørt og svært imponerende.
Avhengig av hvilke briller en har på kan begge disse trenerne anses som suksessfulle eller mindre suksessfulle. Det kommer helt an på hvilke kriterier som ligger til grunn. Veier sportslige resultater og antall toppspillere man får fram tyngst, eller verdsettes idrettens egenverdi som en sosial arena for alle høyest? Er vi mer opptatt av «flest mulig, lengst mulig» eller er det «best mulig» som teller til slutt?
Kan vi få til begge deler?
Vi trenger ikke nødvendigvis å velge mellom disse to. Bare se til det Alf Ingve Berntsen og hans trenerkolleger fikk til på Bryne. De klarte å ivareta spillernes ulike behov og skape toppspillere på løpende bånd, til tross for ulike forutsetninger og sportslige ambisjoner. Det er nemlig fullt mulig å differensiere innad i gruppa uten å ofre fellesskapet eller skape splittelse i laget. Vennskap skal få lov til å eksistere på tvers av ferdighetsnivå. Her har lagidretter mye av lære av individuelle idretter som ofte klarer å danne sterke treningsgrupper på tvers av kjønn, alder, ferdighetsnivå og sportslige ambisjoner.
Husk at du trenger ikke den høyeste trenerutdanningen for å bli en god barnetrener (selv om det absolutt kan hjelpe). Så lenge du klarer å finne en balanse mellom det å fremme idrettsglede og sosial trivsel på den ene siden, og det å utvikle utøvere og oppnå sportslig suksess på den andre, vil utøverne dine sannsynligvis huske deg som en god trener.
