Det er like moro hver gang. På pressekonferansen foran landskampene blir alltid motstanderlagets trener spurt om hva han frykter fra Norge. To ting blir garantert nevnt, det norske lagets fysikk og dødballer.

Det var en gang det var grunn til å frykte dette. Den tiden er forbi. Den må komme tilbake. Uten at vi vinner dødballkampen i kampene, kan vi etter all sannsynlighet se langt etter deltagelse i EM 2016.

To av tre baklengs i kvaliken har kommet etter cornere. Det er en tendens vi har sett lenge. Vi er sårbare i egen 16-meter på faste situasjoner, og vi truer ikke motstanderne når vi har mulighet i denne delen av spillet. Derfor tillater jeg meg en liten «dødballskole».

På defensive cornere har jeg god erfaring med å organisere de ti utespillerne i en blanding av markering av motstandere, og å dekke farlige soner, for eksempel slik:

  • En spiller har som oppgave å hindre motstander å stusse videre. Hvis ballen går over hodet hans sprinter han tilbake og har ansvar for nærmeste stolpe.

  • En spiller, normalt den beste hodespilleren, er «fri mann» med ansvar for rommet midt foran mål og forover. Han skal vinne alle baller i denne sonen, og kun angripe ball.

  • En spiller dekker bakre stolpe. Spillerne ved stolpene gjør ikke som mot Bulgaria, og forlater stolpene før ball er klarert.

  • Fire eller fem spillere markerer motstandere. De skal ta ball hvis de har mulighet, men ellers er hovedjobben å hindre «sin mann» å komme til avslutning

  • En eller to (avhengig av om fire eller fem markerer) dekker returrommet rundt 16-meteren, og skal vinne alle baller i dette området.

  • En spiller holder igjen på topp. Landslaget drar ned alle. Jeg er lite begeistret for det. Da får vi ofte to angrep mot oss fordi vi ikke har noen til å vinne klareringer, og motstander kan flytte opp en ekstra.

Offensivt bør vi ta konsekvensene av at vi har ekstremt få gode hodespillere, enda færre etter at Joshua King forsvant. Det betyr at dødballene bør slås hardt og relativ flatt med skru innover, i stedet for løftes høyere med skru utover. En annen gevinst med det er at vi unngår kontringer mot motstandere som har en offensiv og god keeper i feltet. Men dette er ikke nok til å bli farlige.

Her er noen tips:

  • Bevegelse i en retning og ett og samme tempo er det enkleste å markere. Start-stopp, retningsforandring og rykk gir motstandere trøbbel.

  • Spillere som beveger seg bakover før de starter slipper ofte løs fra markering. Jeg har hatt suksess med å la en spiller stå ved bakre stolpe, rygge og så starte inn.

  • «Sperretrekk» er virkningsfullt. Still opp i en klynge. La en av spillerne «tilfeldig» løpe i veien for minst en av motstanderne som markerer, og sikt i rommet rett foran denne.

  • Ballen skal spilles mot rom, ikke medspiller. Gjør vi det kan medspiller angripe ball, ikke bare «la ballen treffe seg.»

Kanskje kan noen av tipsene være så nyttige at neste gang vi hører en motstandertrener si at han frykter våre dødballer så har han grunn til det.