De som gjør seg opp en mening om sunnmøringen, synes stort sett de kan tillate seg det uten å kjenne ham annet enn overfladisk.

Jeg tilhører dem som kjenner ham overfladisk og gjennom det jeg leser, hører og ser . Inntrykket, må jeg vedgå, er ikke udelt positivt, men kanskje er det også preget av denne ikke alltid like sympatiske grunnholdningen vi i folkedypet stundom har til kjendiser, stjerner og suksessrike mennesker. Vi liker at de får seg en smekk. Jantelov, kalles det, et utslag av misunnelse.

John Arne Riise har fått seg en smekk, og det har åpenbart rystet ham . ”En selvforherligende tufs”, er han blitt kalt av landets mest innflytelsesrike sportskommentator, VGs Truls Dæhli. Det er en usedvanlig sterk karakteristikk fra en respektert, kunnskapsrik og vanligvis både behersket og saklig meningsytrer. Det er dessuten en karakteristikk med stor gjennomslagskraft, nettopp på grunn av Dæhlis posisjon, omdømme og erfaring. Vi må anta at den er formulert på bakgrunn av litt mer enn en overfladisk kjennskap til den omtalte.

Også derfor treffer den så hardt.

Det er ikke lett når du har vært profesjonell fotballspiller siden du var tenåring, har spilt i store klubber i de største ligaene, tjent titalls millioner av kroner, vunnet Champions League og pleiet omgang med celebriteter i inn— og utland. Det er ikke lett da å bevare bakkekontakten, jordnærheten og den ydmyke livsinnstillingen som forventes av den jevne nordmann.

John Arne Riise kan trygt påberope seg å være litt mer enn gjennomsnittlig . Han er den nordmannen med flest A-landskamper i fotball, og hans meritter i en knallhard bransje røper en karakter som iallfall har noen nyanser i tillegg til dem som fremkommer i Truls Dæhlis kommentar. Vi forstår at han må ha hatt et usedvanlig talent, en ubendig viljestyrke, en knallhard arbeidsmoral og et sett med både fysiske og mentale ferdigheter som er de færreste forunt, deriblant selvtillit.

Og nettopp denne selvtilliten er det som sannsynligvis har vokst litt ut av kontroll og formet et selvbilde som harmonerer dårlig med det som er spiselig i det norske likhetslandskapet. John Arne Riise er et stykke fra prototypen på den folkekjære, lettfordøyelige yndlingen som vi alle uten videre omfavner, og han stiller seg laglig til for hogg når han i forbindelse med sin 105. landskamp mer eller mindre etterlyser mer hyllest, mer applaus og mer oppmerksomhet rundt sin egen person, samtidig som han beskriver sine bysbarn som arrogante.

Det tar seg dårlig ut, og hvis han tror kravet om mer Riise-jubel er en holdning som deles av folkedypet, er han i beste fall naiv, og definitivt i utakt med omgivelsene . Det forteller at han ikke helt kan ha oppfattet det som Truls Dæhli påpeker. At også av idrettshelter kreves det en grad av folkeskikk, anstendighet og magemål.

Dette misforholdet mellom selvbilde og faktisk posisjon er ikke et problem bare for John Arne Riise. Det er en problemstilling som angår alle som feires og dyrkes og blir gjort til forbilder. I fotballen skal det ikke så mye til, og jeg vet om mange på en langt lavere hylle enn den John Arne Riise har klatret til, som hadde hatt veldig godt av å bli jekket atskillige hakk ned. Langt ned i lokalfotballen finnes det individer som mener seg berettiget til særbehandling i kraft av sine ferdigheter og bedrifter, og det er et omdømmeproblem for fotballen generelt at den så lett ser ut til å skape mennesker som er så fulle av seg selv at det innimellom renner over.

Det er ingen grunn til å tro at det er mye vondt i John Arne Riise . Derimot er det ikke urimelig å anta at hans suksess kan ha gitt ham en livsanskuelse som samsvarer dårlig med omgivelsenes, og han har et oppsyn og en væremåte som de færreste over tid klarer å forholde seg likegyldig til. Visst er det en kvalitet å være flink i fotball, men fotballspillere er ikke viktige, og iallfall ikke så viktige som oppmerksomheten rundt dem noen ganger forleder dem til å tro.

Kanskje skal vi tilgi dem for det, kanskje skal vi være overbærende og akseptere det som en naturlig sideeffekt at de mister perspektivet og dømmekraften og kommer i skade for å spille ut alle de negative egenskapene som et oppblåst selvbilde påfører dem.

Samtidig må vi nesten ha lov til å forvente av dem selv og deres rådgivere at de beregner sitt publikum med litt mer fingerspissfølelse enn John Arne Riise i dette tilfellet har vært i stand til. For det var ikke bare timingen som var dårlig, selve innholdet i twittermeldingen som utløste stormen, var særdeles umusikalsk.

Om det kvalifiserer til karakteristikken ”selvforherligende tufs”, skal være usagt, men at John Arne Riise trengte en smekk og en vekker som hjelp til å justere sitt eget selvbilde, er det ingen tvil om.