Hvis det ikke skjer en sensasjon under fotballtinget i helgen, blir Yngve Hallén fra Sogndal gjenvalgt som fotballpresident og kan ta fatt på sin tredje periode.
Han beskyldes for å være arrogant, kvinnediskriminerende, selvgod og udemokratisk. Selv vil han benekte alt dette, for han forsøker å stå for det motsatte. Hans tilhengere mener han gjør det.
Men hva da med Drillo-bråket, den famøse TV-avtalen, opprøret fra breddeklubbene, den sportslige lavkonjunkturen på A-landslag og i klubbene? Har ikke Hallén noe å svare for her?
Drillo-saken
Bråket i etterkant av trenerbyttet på A-landslaget i fjor høst var et tegn i seg selv på at saksbehandlingen var dårlig. Men etter hvert som saken er kommet på avstand, har de mest indignerte dempet seg. Det var ikke så uforståelig at Hallén og generalsekretær Kjetil Siem handlet som de gjorde, for Drillo hadde meldt inn slitasje og styret hadde bedt dem snakke med Drillo for å få til et snarlig skifte.
Halléns tabbe var at han feilvurderte sin motstanders senreaksjon. Det var dumt, men forståelig.
TV-flausen
TV-avtalen var adskillig verre, og her demonstrerte president Hallén et så udemokratisk sinnelag at han fortjener å svi. Avtalen med CMore ble underskrevet mens det store flertallet av klubbene var uvitende, og uten at rettighetshaveren på det tidspunktet, TV 2, ble kontaktet.
Nå ser vi resultatet. Svært få følger kampene på TV. Både TV 2 og NRK viser liten interesse. Jeg vet at også aviser planlegger å redusere dekningen av norsk klubbfotball denne sesongen. Nysgjerrigheten rundt norske klubbkamper er ikke særlig stor lenger.
Naturligvis, for i dagens underholdningsklima kan ingen hevde seg uten drahjelp fra mediene. Da må i tilfelle kvaliteten på tilbudet være i særklasse bra. Og det er det som kjent ikke.
Breddeklubbene murrer
Norsk Breddefotballforening liker svært dårlig at valgkomiteen med fire mot to stemmer innstilte på at Yngve Hallén gjenvelges. Lederen i foreningen, Gunn Heidi Henriksen, mener omdømmet til norsk fotball er blitt svekket under Halléns ledelse. Norsk fotball har et demokratisk problem, der folk er redde for å bli straffet dersom de taler ledelsen imot.
Til dette sier Hallén alt det riktige, at «alle må få komme til orde, ulikhetene må komme frem, vi må finne riktige løsninger gjennom dialog». Det tolkes av noen som bevis på at han først og fremst er politiker, ikke en leder med følelse for grunnfjellet i norsk fotball.
Sportslige problemer
Likevel — det alvorligste problemet i norsk fotball for tiden er at klubblagene og A-landslaget sakker etter. En keepertabbe i Tsjekkia onsdag ga A-landslaget en uavgjort kamp, men helhetsinntrykket er at de taper og taper, både klubb- og landslag. Da er det fint å ha sølv og bronse å trøste seg med fra kvinne-EM og U21-EM i fjor, men den trøsten er fattig.
Hva kan presidenten gjøre med det? Nei si det, fra denne plass er det lettest å peke på at den arrogansen og selvgodheten vi skaffet oss på 90-tallet og som førte til sportslig forfall på 2000-tallet, ikke akkurat er blitt motarbeidet fra topp forbundshold.
Er det så behagelig å være i forbundet at man glemmer at også fotball er konkurranseidrett? En beinhard sådan, der veien til suksess internasjonalt er lengre enn i nesten alle idretter.
Da må det settes mål, stilles krav og følges opp med en helt annen kraft enn det vi har sett i de siste årene.
Og slike signaler må gjerne komme fra presidenten, når vi ser at de ikke kommer fra toppfotballsjefen.