HOLMENKOLLEN (Aftenbposten): Da Marte Olsbu la i vei ut fra siste skyting, med franske Marie Dorin Habert halsende åtte sekunder bak, visste landslagstrener Stian Eckhoff knapt hvor han var.

For sjefen for skiskytterjentene sto selv på andre sekunderingspost ut fra stadion da jentene hans ledet VM-stafetten ut på aller siste runde. Det gikk så bra som det kunne gå. Og så bra som vel knapt noen hadde turt å drømme om.

— Jeg hadde ikke sett for meg å at det var jentene som skulle bidra til å berge VM for Norge, det skal jeg innrømme. Men for jentene sin del, som ikke har vært på pallen på et par år, så klinke til og ta gull i VM på hjemmebane, bedre blir det ikke, sier Eckhoff til et ventende pressekorps i pressesonen bak målområdet i Holmenkollen.

Da solen endelig gjorde VM-stadion på Oslos tak om til et postkort, og det sydet på tribunene, la Synnøve Solemdal i vei på første etappe for Norge. Hun skjøt strålende og gikk bra, og kunne sende Fanny Horn Birkeland i vei som fjerde beste nasjon på andre etappe. Birkeland trøblet på standplass, og måtte ta i bruk ekstraskuddene. Norge var nummer ni da verdensmesteren på sprinten, Tiril Eckhoff, ble sendt ut i folkehavet i Kollen. Og hun leverte såp til de grader. Strålende i sporet, minst like bra på standplass, og vips var Norge i ledelsen.

På hjemmebane. Med over 20 sekunder. Stian Eckhoff, Tirils storebror, hadde stokket om på rekkefølgen på laget. Marte Olsbu fikk ansvaret med å gå Norges siste etappe. Og hun tok vare på ledelsen hun fikk av Tiril Eckhoff. Til tross for fire ekstraskudd holdt hun unna for Frankrike.

I mål var Norge 5,3 sekunder foran og kunne juble for VM-gull, slik som i Nove Mesto i 2013. Kun Solemdal var igjen fra det gullaget.

Visste ikke hvor han skulle gjøre av seg

Gulltrener Eckhoff fikk det tungt utover på stafetten. Det kostet å se jentene kjempe om gull.

— Jeg fungerte dårligere og dårligere. Det er begrenset hva jeg får sagt til dem, de har stor fart forbi min post. Jeg ble litt som en fuglehund på slutten. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg, sier Ekchoff og gliser.

- Hva sa du til Olsbu siste gangen hun passerte deg?

— At hun skulle senke skuldrene og gå sitt eget løp. Og så fikk hun beskjed om at hun ledet med åtte sekunder.

Han plasserte lillesøster Tiril på tredje etappe. Det viste seg å være et klokt valg. For uten presset som en ankeretappe medfører, kunne Tiril Eckhoff kline til uten å tenke for mye på konsekvensene.

— Hun gikk en strålende etappe. Jeg liker ikke når hun går lureløp, men det funker tydeligvis for henne. Og hun leverte en fantastisk stående skyting og skapte det forspranget vi trengte for å ta medalje.

Han roser også Marte Olsbus mentale styrke når hun for første gang i karrieren kom inn på skive 1 i en VM-stafett, på siste skyting, og skulle skyte om gull. Attpåtil på hjemmebane.

— Det er ikke så lett å komme inn der og skulle skyte foran 15.-20.000 tilskuere. Vi får nemlig med oss når de heier og buer, sier landslagstreneren.

- Helt vanvittig

Sportssjef i Norges Skiskytterforbund, Morten Aa Djupvik, slet med å finne de rette ordene etter å ha sett jentene, ikledd gullfargede jakker, ta i mot hyllesten fra publikum.

— Det var helt vanvittig. Så fantastisk spennende. Vi hadde troen på at det kunne gå bra. Bra betyr å kjempe om en medalje. Det har ikke gått i verdenscupen før i år, men vi har hatt troen. Men at det skulle bli gull her, den følelsen av å treffe og se jentene lykkes, det er helt vanvittig. Jeg har ikke ord, sier han til Aftenposten.

— Det er viktig for jentene at de lykkes her, at de får vise at de kan. To gull på jentesiden. Nå må gutta bruke de to siste mulighetene de har for å utligne jentenes forsprang, sier han.

— Og de som sier at de ikke er overrasket over at det ble gull, de snakker ikke sant, sier Aa Djupvik.

Hør siste episode av Aftenpodden Sport hvor vi teller ned til seriestart i eliteserien: