Det siste Eirik Hestad husker er at han setter seg i bilen og kjører hjemover. MFK-spilleren har besøkt kompisen og medspiller Andreas Hollingen sammen med søstera Ingrid. Så vet han ikke mer før han våkner på sjukehuset i Molde neste dag, med alvorlige sår— og bruddskader.

– Jeg husker ingenting. De siste fem minuttene før ulykka er borte. Så kan jeg erindre noen korte glimt etter at det smalt. Jeg ser for meg mamma som sier et eller annet til meg. Familien kom ganske fort til ulykkesstedet. Bortsett fra det vet jeg ikke noe før dagen etter. Alt er helt blankt, sier Eirik Hestad.

Hardt skadet

19-åringen sitter i kafeen på Aker stadion. Nakken er fortsatt stiv etter åtte uker med krage. Ellers ser han helt fin ut. Men et stort arr på haka gir alle rundt ham en konstant påminnelse om hva Eirik har opplevd.

For første gang snakker han ut om bilulykken mellom Valle og Hestad i Fræna like etter klokka 18 lille julaften Han mistet kontrollen på det glatte føret og krasjet. Både søstera og de to i den møtende bilen kom fra smellen uten alvorlige skader.

Selv våknet han med mange synlige bevis som fortalte om den harde medfarten kroppen hadde fått da det smalt. Det mest alvorlige var nakkebruddet. I tillegg hadde han to brudd i ankelen.

Heldig

– Nesen var brukket, jeg hadde kraftig hjernerystelse og flere stygge kutt i hodet og ansiktet. Området der setebeltet satt var fryktelig vondt de første ukene. Jeg kan være glad for at jeg hadde på meg belte, sier han.

Hestad er i det hele tatt glad for veldig mye om dagen. Han kom fra ulykka uten varige men. Det gikk bra med alle involverte. Han vet det kunne gått mye verre.

– Hva tenkte du på da du kom til deg selv etter ulykka? Og hvordan ser du på denne opplevelsen i ettertid?

– Jeg har jo tenkt at det kunne gått skikkelig galt. At jeg kunne blitt lam eller mistet livet. Det er snakk om små marginer når du blir skadet i nakken. I ettertid har jeg skjønt at jeg var ekstremt heldig. Mange tanker har gått gjennom hodet mitt på den reisen jeg har hatt etterpå. Det som sitter igjen er følelsen av at jeg har fått en ny sjanse i livet. Og den har jeg bestemt meg for å ta godt vare på, sier Hestad og blir stille en stund.

– Jeg har vært veldig heldig selv om jeg var uheldig først. Og så er jeg utrolig takknemlig for at det gikk så bra med de tre andre.

Bevisstløs

Det meste han vet om omstendighetene har han blitt fortalt av søstera Ingrid. Om slengen som oppsto på den glatte asfalten. Om bilen som kom imot. Om hvor redd hun var da hun så broren ligge blodig og bevisstløs i bilvraket.

– På en måte er jeg glad for at jeg slipper å ha slike minner. Det aller viktigste for meg er at det gikk bra med Ingrid, sier han.

De første fire ukene lå han helt i ro i senga. Da kom tankene om alt som kunne skjedd hvis de ikke hadde vært så heldige.

– Jeg klarte å blokkere disse bildene ganske fort. Jeg prøvde å se å se framover og være fornøyd med at vi hadde klart oss. Jeg sa til meg selv at det ville komme bedre tider. Men de to første ukene var jeg uten tv og mobiltelefon. Lå bare og kikket opp i taket. Det er den tyngste perioden i mitt liv, sier Eirik Hestad.

Etter hvert kunne han se film og fotball. Spille litt Playstation. Og få besøk av gode venner. Mandag denne uka tok han av nakkekragen. Det var en liten milepæl på veien tilbake.

Sju uker uten trening

– Det har gått forferdelig sakte, men kroppen må få den tida den trenger for å komme litt i lage igjen. Jeg begynte så smått å bevege meg i forrige uke. Sykler litt og trikser litt forsiktig med ball. Jeg kan jogge rolig og snart begynne med lett styrketrening. Etter sju uker uten trening er jeg temmelig preget. Jeg er dårligere trent enn både far min og mor mi, sier Hestad og smiler forsiktig.

– Når håper du å være tilbake på fotballbanen?

– Kanskje kan jeg begynne å spille fotball om en måned. Forhåpentligvis er jeg medisinsk kampklar i april. Men det vil selvfølgelig ta lang tid å komme tilbake på høyt nok nivå. Jeg vet ikke når jeg kan spille kamp igjen, sier unggutten som skal være med resten av laget på treningsleir i Marbella i mars.

Nok uflaks

Eirik Hestad har hatt sin dose uhell de siste årene. Like før ulykka var han operert i fotbladet for tredje gang og skulle begynne å trene for fullt.

– Jeg har vært mye plaget de siste sesongene. Nå håper jeg det ikke blir noen flere smeller på ei stund. Jeg mister noen måneder, men i et langt liv som fotballspiller er ikke det så forferdelig lenge. Jeg har alltid hatt ambisiøse mål, jeg har lyst opp og fram. Jeg kommer tilbake for fullt, sier Eirik Hestad.