Utenfor kunstgresset på Årvoll henger et skilt med følgende tekst: "Vennligst trå på gresset". Den oppfordringen følges.

Det er fullt hus (og av og til stormende jubel) fra tidlig ettermiddag til sen kveld, samt i helgene. At ingen trår på det andre gresset ved siden av, det naturlige, er en annen sak. Vi har fått en generasjon fotballspillere som vokser opp på kunstgress. Er det er problem?

Kunstgress er fantastisk!

Jeg er livredd at diskusjonen som nå kommer handler om hvorvidt kunstgress er bra for norsk fotball eller ei. Svaret på det er nemlig veldig enkelt og kort: Kunstgress er fantastisk for norsk fotball!

  • Blant annet har Kjetil Rekdal uttalt seg om temaet i VG.

LES MER OM KRITIKKEN MOT LANDSLAGET HER:

Kunstgress er "seiersmålet" i kampen mellom fotball og "World of warcraft" og andre dataspill. Det er i veldig mange tilfeller det som frister Kari, Karsten og Klaus opp fra sofaen og ut på banen. Vi kan tape 0-3 mot Tyskland og 1-6 mot England uten at det blir viktigere enn at stadig flere unger av begge kjønn spiller fotball. Kunstgress og en forbedret anleggssituasjon har mye av æren for akkurat det.

Derfor skal og bør denne diskusjonen ikke handle om at kunstgress er et gode for norsk fotball. Den bør handle om hvorvidt den er et gode for norsk TOPPfotball. Da blir svaret et annet. Det handler om hvordan vi bruker kunstgresset.

Manglet kreativitet

La oss spole tiden rundt 20 år tilbake. Vi som den gang var landslagstrenere møttes regelmessig for å diskutere temaet spillerutvikling. Det endte nesten alltid med samme konklusjon: Vi mangler de teknisk briljante kreative midtbanespillerne som kan avgjøre kamper med et øyeblikks magi. Vi hadde "Myggen", Bohinen og brødrene Berg, men bak dem var det tynnere.

Nå har vi, litt overdrevet, ikke annet enn denne typen spillere. Hadde samtlige av landets unge kretslagsspillere blitt fraktet til Ullevaal i et tog, ville de sentrale midtbanespillerne tatt alle sittteplassene i samtlige vogner, mens midtstoppere, backer og spisser hadde fått plass i lokomotivet. Det gir oss et problem.

I fotball er det nemlig bare en ball. Det hjelper lite om vi har elleve spillere som alle behersker hundre varianter av Cruyff-vendinger hvis ingen av dem får tak i denne ene ballen.

På veien mot å utvikle de spillerne vi manglet stoppet aldri pendelen på midten. Den svingte over til motsatt ytterlighet. På den veien glemte vi å rendyrke den fysisk robuste midtstopperen med litt svakere ferdigheter enn den 20 cm. kortene midtbanespilleren. Det ble også påvirket av at vi skiftet fra natur — til kunstgress.

På kunstgress er det nemlig en del ting du ikke gjør:

  • Du spiller ikke ball i rom, du spiller på fot.

  • Du spiller ikke langpasninger

  • Du takler ikke.

I dag kommer knapt et barn fra fotballtrening med grønske eller søle på buksa eller knærne. De kommer med små svarte knotter (som ødelegger vaskemaskinen) i skoene. Det er et problem for mer enn vaskemaskinen.

Evner ikke å forsvare seg

Fotball består nemlig av to deler: Forsvar og angrep. I forsvarsspillet er det viktigste du gjør å vinne ball. Basta! Alt snakk om sonespill , posisjonering, sideforskyvning og andre fine begreper opphører hvis en av oss vinner ball. Så enkelt. På kunstgress læres vi ikke opp til å vinne ball på den aller viktigste måten, nemlig å takle. Sklitaklinger eksisterer ikke, normale taklinger gjør det knapt. Vi vinner ball ved å lese spillet eller presse motstander til feil. Fint nok, men ikke tilstrekkelig. Vi har utdannet en generasjon fotballspillere som knapt evner å forsvare seg godt nok en mot en.

At vi også utdanner en generasjon fotballspillere som ikke spiller pasninger i rom eller pasninger i lufta er en annen sak. Det har litt med kunstgress å gjøre. Et vannet kunstgress gjør at baller som spilles i rom lett sklir ut over sidelinjen. Det har imidlertid like mye med holdninger å gjøre.

Å spille langpasninger har lenge vært sett på som en slags pariakaste i norsk fotball. Det er ikke fjongt nok. Det har ført til at når vi endelig benytter oss av det, som mot Tyskland, aner vi knapt hvordan det skal gjøres. En god langpasning er nemlig også en ferdighet, som Cruyff-vendinger er det.

Derfor må ikke den diskusjonen som nå kommer om kunstgress gjøre at en lokalpolitiker i Sandnessjøen, Sandefjord eller på Sandaker sier nei til neste kuntgressprosjekt med begrunnelesen at "dere vil jo ikke ha det".

Jo! Vi vil det! Vi trenger det! Vi trenger bare at de som bruker det også bruker det riktig. Enda mer trenger vi at de også trår på naturgresset, eller på grusen ved siden av øver på de tingene som også er en helt vesentlig del av fotballen.

Hør Aftenpodden Sport hvor Lars Tjærnås blir forbannet når landslaget diskuteres: