Da Tomasz Sokolowski i et intervju i dagens VG sa at han ville vurdere nøye om han skulle sette ballen i mål eller ikke om han sto på blankt mål i siste kamp mot Sogndal satte han fyr på Bergen. Det er en lett antennelig by i disse dager når temaet er fotball. Det er til å begripe. Byens stolthet står fortsatt med en fot og tre tær i nedrykksgjørma, selv etter gårsdagen seier mot Sogndal. Da er det siste de ønsker å høre at en med fortid i klubben, og som spiller en rolle i dramaets siste akt, bryter med et av fotballens grunnprinsipper.

Først: Jeg nekter å tro at dette var sagt uten et aldri så lite glimt i øyet, eller i det minste i et svært ubetenksomt øyeblikk. Jeg vet at han forlot Bergen og Brann i bitterhet, og at dette forholdet ikke er rettet opp i. Jeg vet også at både spillere og trenere kan ønske en gammel klubb vondt. Det var uansett dumt og unødvendig. Enkelte ganger er taushet gull, og tale granbar. Så: Forutsatt at det ikke var sagt med glimt i øyet, hva var da galt med å være ærlig?

Svaret på det er enkelt. Det handler om fair play.

Fair play er ikke et honnørord for festtaler. Det er en verdi en praktiserer. Hvis Tomasz Sokolowski i fullt alvor, eller halvt alvor, mener at han overhodet tenker den tanken har han kun en ting å gjøre. Han går til Bob Bradley eller Inge Andre Olsen og forteller at han ikke er klar for å spille kampen.

Jeg tviler uansett sterkt på at han spiller den. Jeg tror på Ingebrigt Steen Jensen når han sier at Bob Bradley aldri vil finne på å bruke en spiller som ikke er 100 prosent klar til oppgaven. Bob Bradley er ikke en jeg finner på å mistenke går på akkord med å gi sitt ytterste for å vinne en fotballkamp. Dessuten er det viktig for Stabæk å vinne. Forskjellen på den beste— og dårligste tabellplasseringen de kan oppnå er et tall med mange sifre i belønning utbetalt etter sluttplassering etter sesongen. Det betyr mye i en klubb som ikke har hatt en enkel økonomisk hverdag siste tiden.

Den viktigste grunnen til at Brann ikke trenger konstruere konspirasjonsteorier ligger likevel i historien og kulturen. Stabæk har nemlig vært i tilsvarende situasjon tidligere, med Brann i ulike roller.

I 2002 kunne både Brann og Moss rykke ned foran siste runde. Brann tapte 4-0 mot Rosenborg, og var avhengig av at Moss ikke slo Stabæk hjemme. Stabæks svar, og nødhjelp: Seier 7-2, og Moss måtte ta den tunge turen ned.

Fire år senere var jeg selv med på et nedrykksdrama som sportssjef i HamKam.

Vi hadde vært over streken hele sesongen, men var truet foran siste runde. Vi møtte Stabæk hjemme. For dem handlet det om å bli nummer fem eller seks, ikke all verden av forskjell. De var klart bedre enn oss, og slo oss 5-1. Vårt siste håp ville da være at Brann skulle ta poeng mot Viking i Stavanger. Det hørtes mer enn sannsynlig ut. Før den kampen var Brann på en klar andreplass, og ville beholde den uansett. Likevel hadde de nesten tatt dobbelt så mange poeng som Viking. De måtte da greier mist ett poeng i Stavanger?

Resultatet? 5-0 til Viking, som passerte oss med ett poeng.

Så kjære Brann: Stabæk har historien og kulturen som gjør at dere trygt bør konsentrere dere om å ta poeng i Haugesund, gjerne alle tre, for å feie siste rest av tvil til side.

Det er sånn stolte klubber opptrer.