Når Marit Bjørgen og Brede Hangeland har funnet hverandre i et innlegg som hyller massebevegelsen norsk idrett, så bør vi høre etter. De er selv i en posisjon der de kunne tjent ekstra millioner gjennom egne kontrakter. Men de har latt fellesskapets interesser gå foran. Petter Northug, John Arne Riise og endel andre idrettshelter tenker annerledes.
Bjørgen og Hangeland hyller ikke bare idrettens hverdagshelter og priser idrettens sosiale betydning, de retter også spark – i forsiktige ordelag, riktig nok – mot dem som bruker sin stjernestatus til å fylle opp egen konto.Det gjelder dem som bryter ut av landslaget og skaffer egne sponsorer, og det gjelder dem som selger seg til utenlandske bettingselskaper som opererer i direkte konkurranse med Norsk Tipping.
Stjernenavn
Det er store navn det er snakk om. Northug og Riise er to av dem, John Carew, Thomas Myhre og Ronny Johnsen er noen av de mest prominente blant de andre.
Langrennslandslagets sponsorverdi sto i fare for å synke med millioner da Northug gikk ut i fjor sommer. Det ga han blaffen i.
Vil din klubb ha besøk av Bjørgen og Hangeland? Send inn en søknad her!
Samme holdning har de som gjør avtaler med Bettson, Unibet, Come On, Betsafe eller andre som beiter på de jordene som Norsk Tipping forpaktet.
Det siste har gjort idrettens ledere rasende, og det er lett å forstå. Norsk Tipping har tilført norsk idrett, både på bredde— og toppnivå, milliarder av kroner gjennom årene. Siden 1948 har Norsk Tipping gitt over 100 milliarder kroner til samfunnsnyttige formål. Mer enn 24.000 anlegg er blitt tildelt midler.
I fjor gikk 580 millioner kroner direkte til idrettsformål.
Det er umulig å forestille seg hvordan norsk idrett ville sett ut dersom ikke tippingen hadde skaffet disse midlene.
De utenlandske konkurrentene og deres eiere har som mål å forsyne seg av denne potten.
Det snakkes prinsipielt om fri konkurranse og om enkeltindividets rett til å lage sine egne avtaler. Som om det er disse prinsippene disse stjernene er ute og forsvarer.
Formelt er det lite idretten kan gjøre med utøvere som har lagt opp. Det er et moralsk spørsmål.
Selve grunnlaget
Saken er, uansett argumentasjon, at ingen av disse utøverne ville nådd opp i verdenstoppen uten å ha den norske idrettsbevegelsen i ryggen fra de var små, alle de frivillige lederne, alle dem som påtar seg verv i idrettslag og forbund, alle de tippefinansierte anleggene.
John Arne Riise, som bør beundres for sin egeninnsats fra han reiste til Monaco som 17-åring til han nå nærmer seg karrièreslutt, blåser av problemstillingen. Han har ikke fått hjelp av noen, han har hjulpet seg selv til topps.
Men da han som guttespiller gjennomførte sine ekstra treningsøkter før han gikk på skolen om morgen, var det i Sunnmørshallen, finansiert av tippemidler. Det må han ha glemt.
Svekkelse
Saken er uansett at hver krone som hentes ut av det norske spillemarkedet og føres over på utenlandske konti innebærer en økonomisk svekkelse av norsk idrett.
Det mest interessante ved idrettsbevegelsen er det sosiale fellesskapet, den helsemessige betydningen, integreringen, alt det som breddeidretten står for. Idretten er et spleiselag av frivillig innsats og tilførsel av ressurser gjennom tippenøkkelen, skriver Bjørgen og Hangeland.
I tillegg fremmer idretten talenter som senere når verdenstoppen.
«All norsk toppidrett og alle norske toppidrettsutøvere står på skuldrene til denne massebevegelsen», skriver langrennsløperen fra Rognes IL og fotballspilleren fra FK Vidar.
Men mye vil ha mer og noen av dem som har mest å takke idretten for, vil ikke se denne sammenhengen.