Det er liten trøst at vi spilte England lave etter pause så lenge Norge skapte svært lite og tapte mot et B-preget engelsk landslag.

Før i tiden opnådde vi resultater mot England og andre storheter. Spillet var ikke alltid like vakkert, men uhyre effektivt. I går kombinerte vi fikst til vi møtte den engelske muren. Da sa det stopp, og sjelden har Norge skapt så få muligheter på Ullevaal som mot Three Lions.

Som forventet oset ikke de engelske spillerne av lyst og energi etter en tøff sesong. Men de hadde kvalitet nok til å score målet som avgjorde kampen og som sørget for at Roy Hodgson som sine forgjengere fikk en grei start i sin nye jobb.

Skjønt det var uhyre svakt norsk forsvarsspill som sørget for at Ashley Young fikk score kampens eneste mål.

Den norske forsvarskjeden var på bærtur i forkant, og kaptein Brede Hangeland avslørte sin store svakhet en mot en da han så ut som en gammel mann da han ble lurt av Young.

Steven Gerrard og Scott Parker styrte midtbanen der den norske trioen avslørte sine begrensninger.

Den sentrale midtbanen har vært et problem for Norge i lang tid. De tre som startet for Norge gjorde lite som kan få meg til å tro at de vil bli sentrale i den kommende VM-kvalifiseringen.

Alexander Tettey har for liten pasningskvalitet og for stor risiko i spillet sitt til å bli styrmannen Norge jakter på. Morten Gamst Pedersen har tempoproblemer og da TV2-kommentatorene skulle oppsummere hans innsats landet de på at han hadde jo levert noen gode cornere! Det sier noe om at vi ikke lenger er vant til å legge listen så høyt, og at Gamsten spilte en anonym rolle.

Ustabil 30-åring

Markus Henriksen forsøkte og bidro i kjent stil både offensivt og defensivt, men heller ikke han leverer de avgjørende bidragene. Det blir mye i det samme tempoet for unggutten og de offensive bidragene blir for puslete.

Problemet vi tidligere har sett med å skape noe mot lag som ligger lavt ble nok en gang synlige. Vårt største angrepsvåpen, Moa, hadde ikke en eneste reell sjanse, til tross for at Norge dominerte etter pausen. Phil Jagielka og Joleon Lescott hadde kontroll på Moa, og så lenge verken Gamsten eller Henriksen klarte å gi ham nok støtte, ble det skapt urovekkende lite.

Daniel Braaten har fysikken til å bidra med noe annerledes, men 30 år gammel er han fortsatt for ustabil i sine prestasjoner. Lyspunktet var Tarik Elyounoussi som skapte mye bryderi på egen hånd. Så lenge John Carew mer eller mindre har pensjonert seg fra landslagsspill, finnes det ikke mange gode angrepsalternativ. En kan håpe at Erik Huseklepp begynner å spille fotball igjen og kan finne tilbake til formen som gjorde ham til fast innslag på landslaget, men å se noen klare angrepsalternativ er vrient.

Tarik Moa-partner?

Kanskje kan Tarik Elyounoussi bli en spisspartner til Moa, men uansett savner Norge både spillere med teft og duellstyrke i angrep. Det blir mer hodebry for Drillo så lenge få norske spillere markerer seg stort om dagen, innenlands som ute. Problemer for landslagssjefen er at han har hastverk. Kun møtet med Kroatia lørdag og Hellas midt i august gjenstår før VM-alvoret starter.

I går fikk han ingen nye svar, kun flere problemer. For en bør ikke la seg lure av at Norge spillemessig dominerte etter pause. Det betyr lite så lenge en ikke skaper en eneste klar målsjanse. Og det var mot et engelsk lag som ikke blir det som møter Frankrike i første EM-kamp 11. juni. Kun Andy Carroll av de som avsluttet for England kan regne med å spille fra start i den kampen.

Roy Hodgson fikk noen svar få dager foran EM. Norge under Egil Olsen ligner mindre og mindre på de Drillo-lagene som har gitt suksess. Det bekymrer mest i sommervarmen.