Massiv hockeyinteresse i Stavanger

Sarpsborg har vært «hockeytown» etter at de tok på seg den vel fortjente tittelen for en del år siden. Den tittelen har Stavanger tatt like lett som vi tok de 3 poengene sist i Sparta Amfi. Vi har riktignok en splitter ny arena, investorer, Norges største sponsornettverk og 125 000 innbyggere til å bygge noe opp under, men tittelen hockeytown er for alvor i ferd med å havne i Stavanger de neste årene. Publikumssnittet så langt i år er over 4000, noe som er helt sinnssykt. Når 4200 Siddiser finner veien til DnB-arena på en tirsdag for å se Oilers mot bunnlaget Rosenborg, vet du at Oilers har gjort noe riktig. Jeg har fortsatt til gode å møte på noen som sier at det ikke har vært verdt pengene å gå i DnB-arena. Du får 2,5 time med underholdning, ikke bare på isen, men av medpublikum, tv-skjermer, musikk osv.

I forbindelse med kampen mot Vålerenga sist lørdag hadde Aftenbladet eget studio i hallen for å dekke ishockeyfesten. I studio var det intervjuer og eksperter som analyserte alt og ingenting. Det var så mye analyse og artikler at jeg trodde fotballandslaget hadde spilt. Jeg har aldri sett en enkel seriekamp i Norge få så mye dekning. Grunnen er vel enkel. Oilers-boomen har vel aldri vært større.

At interessen har økt er utrolig morsomt. Vi er veldig populære og det fører til at flere virkelig bryr seg om hva vi driver med. Her om dagen var jeg hos Dekk 1 for å skifte til vinterdekk. Det var en dag eller to etter tapet for Vålerenga, og det skal sies at gutta på Dekk 1 er ivrige Oilers-tilhengere. Vi fikk passet påskrevet etter å ha tapt kampen, og jeg fikk gjennomgå grundig analyse av det ene baklengsmålet jeg burde reddet. Heldigvis skifter de dekk raskt der, og prisen var god så jeg tåler det.

Jeg får vel ta med at vi tapte for Vålerenga og gikk på en skikkelig blemme i Asker. Vi har en del ting å forbedre, men sesongen er lang. Heldigvis får vi et annerledes forum å utfolde oss på til helgen. Continental Cup står for tur. I fjor var vi ca 40 sekunder fra å ta oss videre til finalen. Det har aldri før blitt gjort av et norsk lag. Det rare var at vi ønsket å gå til finalen, det hadde helt klart vært en morsom sportslig utfordring, men vi tapte.

Jeg og CDA snakket om det i etterkant, hadde vi vunnet, hadde vi nok feiret som om vi vant en hvilken som helst kamp på hjemmebane. Det var jo tross alt bare innledende gruppespill. Zhlobin (hviterussiske mesterne) derimot, som slo oss, feiret som om de hadde vunnet sluttspillet. Vi er ikke hundre prosent sikre på dette, men de hadde nok en klekkelig bonus for å gå videre. Enten det eller så var bonusen å få dra ut av Hviterussland en tur til den sesongen. Jeg har vært i Zhlobin med landslaget en gang, og der måtte jeg hatt en årslønn på syv siffer netto for å oppholde meg i en hel ishockeysesong, så ille var det. Jeg fikk god gammeldags hjemlengsel.

I år vet jeg ikke helt hva jeg skal forvente. Vi har ikke prestert optimalt på en stund, så denne turen kan være en god mulighet til å finne oss selv litt. I Norge kjenner lagene hverandre godt, og de fleste lag er bare ute etter å ødelegge for oss. De hviterussiske, danske og ungarske mesterne ønsker nok å spille sin egen hockey. De østeuropeiske lagene pleier å spille ganske åpen ishockey, med gode tekniske ferdigheter og høyt tempo. Det kan kle oss veldig godt. Det gjenstår å se.

I går kom også en kjedelig nyhet. Patrik Bäärnhielm forlater Oilers. Det er alltid kjedelig når sånt skjer. Patrik er en herlig lagspiller som er flink til å trene. Han er en herlig type, som i løpet av sesongen ble oppvarmingspartneren min da vi hadde samme rutiner. Desverre i denne bransjen går ikke hockey alltid som vi ønsker. Jeg vil ønske Patrik lykke til videre og takke for den fine tiden han hadde med oss i Oilers.