David Moyes' korte intermezzo som manager i Manchester United er over. Det åpner for fem avgjørende spørsmål om hva som gikk galt, og om veien videre.

Var det riktig å la Sir Alex Ferguson velge sin etterfølger?

Hvem skulle man ellers gitt ansvaret for det? Parkeringsvaktene utenfor stadion? Det ville vært en grov tjenesteforsømmelse ikke å la en mann med «fasiten» på ubestridelig suksess i denne fotballklubben få et avgjørende ord om hvem som burde bli etterfølger. Tanken var åpenbart forbilledlig.

Kontinuitet på verdigrunnlag, men en endring på noen ideer skulle sørge for at klubben fulgte «de lange linjers vei». Dessuten var det helt nødvendig for å gi neste mann legitimitet i garderoben at klubbens «gudfar» velsignet ansettelsen.

Var David Moyes rett mann?

«Den som er advart, er også forberedt.» Dette ordtaket fra Winston Churchill til sine landsmenn under den andre verdenskrig skjuler trolig også grunnen til at Moyes ikke lyktes, og dermed ikke var rett mann.

Fortrolige kilder forteller at han allerede tidlig ga uttrykk for at han var overrasket over forfatningen spillergruppa var i. Det er overraskende at han ble overrasket. Greit nok, Manchester United var kanskje ikke et «selvspillende piano», men det var like fullt en vinnermaskin, og regjerende mestere han møtte. Derfor kan hans overraskelse minst like mye ses på som en innrømmelse av egen utilstrekkelighet.

Han hadde hatt suksess i en klubb der det å vinne oftere enn å tape på mange måter var mer enn nok. Nå kom han til en klubb der selv det å vinne uten å vinne med stil var blitt et halvt nederlag. Han visste det meste om å det få et godt lag til å bli enda litt bedre. Han visste ingen ting om hvordan en skulle få mestere til å bli mestere igjen.

Var det nødvendig å sparke ham nå?

Det er brutalt å gi en manager på seks års kontrakt sparken før han har fullført sitt første. Det er uventet at han ikke fikk fullføre sesongen. Likevel: Det er to grunner til at en trener er sjanseløs i en klubb. Det ene er at en «mister garderoben». Det skjer den dagen spillerne ikke lenger tror på budskapet du formidler. Du kan være verdens fineste menneske og en dyktig fagmann. Det hjelper null hvis spillerne du sender på banen ikke tror du har de riktige løsningene for dem.

Den andre grunnen er at styret slutter å tro på at du har «medisinen som kurerer diagnosen». Manchester United kunne levd med en svak sesong. De kan ikke leve med manglende tro på at det snur. Da er prosessen like enkel som brutal. Det koster kanskje 50 millioner å sparke manageren. Det koster 500 millioner om han mislykkes i det neste overgangsvinduet. Ferdig diskutert.

Hva gikk galt?

Grovt sett to ting.

Han var elendig på overgangsmarkedet, tilsynelatende ute av stand til å bruke eiernes penger godt nok, eller å gjøre laget sterkere. De to faktorene henger nøye sammen.

Han hadde ikke gode nok planer for å styre kampene. I Everton hadde han stor suksess med å la motstandere gjøre nettopp det. I Manchester United er det en luksus en aldri blir tillatt. Kanskje er det en forenkling, men mangelen på et eget etablert spill frustrerte spillerne og supporterne.

Hva nå?

De managerne som skal lykkes i toppklubber må ha minst en av to egenskaper. De må kunne få fram talenter til å bli toppspillere, og de må kunne behandle toppspillernes store ego.

I Manchester United vil det bli lagt mest vekt på det siste. Det vil si, de er nødt til å hente en med bred erfaring fra en toppklubb, med ubestridelig autoritet og en CV som stiller garderoben i «giv akt».

Samtidig må han spille en fotball som både vinner og begeistrer. Louis van Gaal tilfredsstiller stillingsannonsen.