Etter enda en runde i Europa og enda en runde der flir og hån ble øst ut over engelske fotballag, kan de koble seg på igjen, alle de som mener at engelske lag er best. Egentlig.
Det er de samme som mener at Premier League er verdens beste liga. Overlegent. Og at England er blant favorittene når det stunder mot EM og VM igjen.
Det Største
Når Chelsea-Tottenham og Liverpool-Manchester City spilles denne helgen, kan ingenting bli større.
Og det er jo litt rett, dersom man endrer litt på kriteriene for hva som er god fotball. Kanskje det er her de er best i verden, engelskmennene. I kunsten å glemme. I kunsten å bevare selvtilliten samme hvor mye juling de får. I kunsten å kaste seg ut i nye kamper og nye dueller som om verden fortsatt er deres egen.I evnen til å late som ingenting har hendt siden sist søndag.
Det er full innsats, tribunene koker og TV2 kommentatorene er døden nær i begeistring over at Hull nesten får en målsjanse mot West Bromwich.
Dette er nærfotballen til britene og de tusener norske tilhengerne, slik 5. divisjon er det på de trakter jeg kommer fra. Fotballen er uslåelig sånn.
Ganske gode – egentlig
Så gjelder det å legge til: Det er ingen saklig grunn til å latterliggjøre engelske fotballag, slik vi ser det blir gjort etter Manchester City-Barcelona og Arsenal-Monaco denne uken. De fire-fem skarpeste lagene i det øvrige Europa er kanskje bedre for tiden, men ikke mye.
Når Arsenal og Manchester City ble avslørt som dårligere lag enn de ser ut som når de er hjemme i Premier League, så var det mest fordi de støtte mot fotballens evige sannhet, den om hva motstanderne tillater.
Dessuten – hver kamp har sin egen historie, og City ville neppe vært like forvirret dersom de hadde møtte Barcelona igjen dagen etter. Men de ville fortsatt vært litt mindre profesjonelle i avgjørende situasjoner, litt mindre smarte i når de ble presset, litt langsommere i ballbehandlingen, litt svakere til å lese kampbildet underveis. Fordi de fortsatt ikke er godt nok tilpasset det øverste nivået.
Dessuten – og dette er kanskje grunnleggende – litt svakere fysisk.
Arsenal på vei ut av mesterligaen etter sjokktap
De sprang og sprang
Hvis noe var typisk for de to nevnte kampene, så var det at City og Arsenal la mindre intensitet inn i kampen, spesielt gjaldt det de spillerne som ikke var i nærheten av ballen. Det ble spesielt synlig i overgangene, der Monaco og Barcelona ikke sløste bort ett eneste sekund. Full spurt, gang på gang over store distanser, det var noe av de tydeligste ved de to vinnerlagene.
Det var mindre tydelig hos hjemmelagene.
For Monaco var intensiteten selve nøkkelen til den sensasjonelle seieren. Det viste seg til manges overraskelse at det unge Monaco-laget var på høyde med Arsenal teknisk og organisasjonsmessig, og de var overlegne når det gjaldt å springe og sparke fort.
Da kampen var over, virket egentlig Monaco-seieren helt naturlig.
Vi som trodde noe annet på forhånd, hadde latt oss forlede av gammelt tankegods. Et engelsk topplag skal vinne enkelt hjemme mot en motstander som knapt har en spiller som flere enn de spesielt interesserte kjenner navnet på.
Men en fotballkamp avgjøres ikke av kjendisfaktoren, i hvert fall ikke når kjendisstatusen er pumpet opp over spillernes sportslige nivå.