Spør de som har levd litt, om hvem som er tidenes beste norske fotballdommer. De fleste vil svare Svein Inge Thime fra Randaberg.
Ikke fordi han kunne reglene spesielt godt, for det gjorde han ikke. Ikke fordi han var en løve på dommertestene, for det var han i hvert fall ikke. Men fordi han var kampleder, ikke jurist.
Regelrytterne
Jeg har sett utallige jurister lede norske fotballkamper. Noen av dem har vært riktig flinke, for eksempel Svein-Erik Edvartsen, som dømte Rosenborg-Brann søndag kveld. Men jurister stanger før eller senere i taket, fordi fotball ikke er jus, men et kontaktspill med sterke følelser og mange forskjellige mennesketyper.
Altså: Svein Inge Thime ville ikke ha kommet stormende med et rødt kort opp i fjeset på en oppkavet Stephane Badji. Antakelig ville han ikke ha gitt rødt kort i det hele tatt, og han ville i hvert fall roet situasjonen først.
Feildømt
Bengt Eriksen, forstand ekspert på C More, mente det røde kortet rett og slett var et resultat av svak dømming.
Jeg er enig.
Slik så jeg situasjonen. Badji stormet fremover med ballen, men ble holdt igjen av en innpåsliten Mike Jensen. Hva gjør du når det henger et menneske på ryggen din, et menneske du absolutt ikke vil ha der? Du river deg løst, du skyver armen bakover for å feie ham vekk.
Som Badji gjorde. Han er jo et menneske.
Det var jo slutt
Kampen var avgjort, det var ikke mer å kjempe om, det gjaldt bare å styre kampen rolig i land, for Rosenborg og for dommer Edvartsen. Ingen ville lagd et helvete for et manglende rødt kort, for et gult kort eller kanskje ingenting.
Men Edvartsen fulgte reglene. Han ga rødt. Og det får han sikkert applaus for i dommerkomiteen, for fotballreglene er i sitt vesen reaksjonært. Det tar sikte på å straffe det som er galt. Det er da det blåses og viftes med kort.
En følelse for det rette
Svein Inge Thime var kampleder. En kampleder, altså IKKE en jurist, sørger for at kampen flyter og får et tilnærmet rettferdig resultat. En kampleder forstår at to typer forseelser som virker like, ikke alltid skal bestraffes likt. Hvor mye betyr situasjonen, hva er den rådende stemningen i kampen, hvor slitne er spillerne, hvor herjer frustrasjonene, slikt føler en god kampleder – og dømmer deretter.
Jeg håper ikke Bann straffer Stéphane Badji for hardt, for hans altfor sterke reaksjon var et utslag av inderlig harme og en maktesløs følelse av å ha blitt behandlet urettferdig. Det skjedde tre dager etter at han ble utsatt for rasisme under cupkampen mot Varegg.
En god kampleder overrasker ikke spillerne. Spillerne føler at han er til å stole på. Den ellers utmerkede Svein-Erik Edvartsen har ord på seg for å være en uberegnelig dommer. Ikke alltid rettferdig.
En Thime-historie
Her kan det være på sin plass å avslutte med en god Thime-historie. Det er mange av dem. De har passert mange munner, og kanskje er både navn og detaljene feil i denne. Men den sier noe likevel.
Thime dømte Vålerenga i en kamp på Bislett i 80-årene. Pål Jacobsen (hvis det var han) ble felt og straffesparket var helt opplagt, men Thime fikk seg ikke til å blåse før situasjonen var fløyet.
Jacobsen skal ha løpt mot Thime og ropt ut sin klage over straffen som ikke ble dømt. Thime skal ha svart: — Beklager, Pål, kom deg inn i feltet igjen, så får du han.
Og i neste angrep sørget Jacobsen for et passende fall, og straffen ble gitt. Og selve poenget var: Alle skjønte at det var kompensasjon, men ingen klagde, heller ikke motstanderen. For det var rettferdig.
Thime-metoden er ikke å anbefale, for den krever et glimt i øyet og en naturlig autoritet som folk flest ikke har.
Men den forteller noe om hva en god kampleder kan tillate seg.