Det norske kjøret pågikk gjennom hele andreomgangen, og da er det ikke noe stort poeng at England manglet sine beste. Det er jo EM-spillere, de som var der også, og de fremstilles som guder gjennom hele vinteren.
Etter hvert virket det nesten lett å drive dette engelske laget bakover, og da er det vel ikke til å unngå hovedspørsmålet. Hvor ble det av sjansene – og dermed målene?
Forsvarende England
Et åpenbart svar er at England sto frem med stor duellstyrke og prioriterte å holde åtte spillere bak ballen. Da ble det tett også, og vi mistenker at Drillo heller hadde sett et norsk lag etablert på egen banehalvdel med noen farlige oppstikkere innimellom.
Men det hadde ikke vært så artig, og det hadde ikke brakt laget videre. Det tror jeg denne kampen gjorde.
Viktige svar
Spørsmålene var mange for et norsk landslag som har lykkes dårlig en stund, og som ikke har mange flere tester før de skal ut i EM-kvalifisering.
Hvordan ville Norge te seg mot et lag som spiller som Norge, slik Drillo fremhevet før kampen?
Det viste seg å bli vanskelig, i hvert fall så lenge Steven Gerrard var med. Vi var ille ute under flere engelske overganger, og målet etter ni minutter virket litt smådumt, med norske øyne.
Norge fikk dessuten problemer med at England trakk sine åtte bakerste spillere så langt tilbake. Da ble kravene til norsk teknikk og pasningspresisjon høye. For høye, som regel, og hovedinntrykket før pause var rådvillhet.
Etter pause var nordmennene bestemte, både i pasninger og løp, og da var de bedre enn motstanderne. Noe å bygge videre på altså, men da må vi beholde denne viljen til å holde ballen i laget.
Ville vi klare å få Mohammed Abdellaoue dit hvor han er best, i scoringsposisjon foran målet?
Nei. For en stor del møtte han langt tilbake på banen, trolig for å slippe de lange oppspillene som han ikke er god til å håndtere. Det virket smart de gangene Daniel Braathen gled inn bak Moa for å ta imot oppspillene, men det skjedde for sjeldent. Moa var farligst den gangen han fikk et flatt innlegg tidlig i første omgang, men det var etter flere pasninger ute på venstresiden, et mindre vanlig norsk angrep.
Kan Morten Gamst Pedersen bli en fullgod indreløper?
Trolig ikke, Han fant ikke tidspunktet for gjennomskjærende løp, og dermed kom det ingen. Balltapene var for mange, dessuten, selv om han fikk kombinert en del med John Arne Riise i den tiden han spilte etter pausen.
Kan Aleksander Tettey ta den dype midtbanejobben når og hvis Håvard Nordtveit ikke kan spille?
Trolig. Han var flink til bringe seg inn i spillet, løp lange distanser, tok mye ansvar og fant posisjonen fort. Men han er avhengig av god plass rundt seg når han har ballen.
Er Tarik Elyounoussi og Markus Henriksen blitt voksne nok?
Ja. Elyounoussi har sine kvikke glimt (denne gangen var de mange og imponerende), Henriksen er en konstant tenkende spiller og på vei mot noe interessant. Begge tar sin tørn uten å mukke.
Men målløst!
Det triste med denne kampen var at Norge tapte mot et England som hadde få truende tiltak å komme med.
Det hyggelige var at den må ha vært et jafs for selvtilliten, og kampen mot Kroatia om en uke blir ikke en plikt, men noe å glede seg til for alle Drillos menn.
