Mer enn 118 minutter var spilt da backen Fabio Grosso omsatte Andrea Pirlos lure pasning i fulltrefferen som tar Italia til finalen i Berlin kommende søndag. Tilbake sto tapere som vet at de uansett har spilt seg til en stor plass i tyskernes hjerter.

– Ja, men det er likevel forferdelig bittert å tape når man er så nær. Målet vårt var å nå semifinalen, men når vi er der, gir vi selvsagt alt for å komme til finalen, og her i Dortmund visste vi at alt var mulig. Derfor er det bittert å tape på denne måten, sa Philipp Lahm etter kampen.

«Et nytt tysk ansikt»

Han syntes det hadde vært en jevn kamp som kunne ha vippet begge veier.

– Mot Italia er det ikke lett å skape mange sjanser, men vi hadde noen, og vi kunne like gjerne ha vunnet som dem, sa Lahm.

Trener Jürgen Klinsmann var «enormt skuffet», men var snar med å gi italienerne honnør.

– Italia har et svært godt lag, og vi kan bare ønske dem lykke til i finalen. Vårt eget lag har vist en ånd og en karakter som jeg tror har bidratt til å gjøre alle tyskere stolte. Vi har vist verden et nytt tysk ansikt i denne turneringen, mente Klinsmann, som var forberedt på ekstraomganger.

– Ja, vi visste det kom til å bli tett, så vi var forberedt på 120 minutter. Naturligvis er det skuffende å tape slik helt på slutten, men turneringen er ikke helt over for oss ennå, minnet Klinsmann om.

På overtid igjen

Italia har trosset skandalen på hjemmebane med stor standhaftighet. Ikke alt har vært like overbevisende siden åpningskampen mot Ghana i Hannover 12. juni, men på det man uten videre gjenkjenner som typisk italiensk manér, har de tatt seg videre.

På overtid mot Australia i åttendedelsfinalen, klart men likevel på små marginer mot Ukraina i kvartfinalen, på overtid igjen i går.

– Fantastisk, jeg er utrolig fornøyd med spillernes innsats, og jeg synes at vi vant kampen fortjent. Jeg har stor tillit til spillerne, og det var overbevisende å vinne mot vertene foran et entusiastisk tysk publikum, sa Italias trener Marcello Lippi, som hadde ventet større problemer enn det tyskerne maktet å skape.

Ingen klassiker

Det ble en fotballkamp som bare i små glimt evnet å vokse seg stor nok for begivenheten, og som kanskje burde hatt en tidlig scoring for helt å oppfylle sitt potensial. Slik klarte den verken å fylle sin egen innpakning, eller det tomrommet som mesterskapet tørstet etter å få fylt.

For semifinalen mellom Tyskland og Italia fikk aldri formatet til en klassiker, til en enkeltkamp som overlever og blir stående i fotballhistorien gjennom generasjoner.

To helstøpte kollektiv og et bakteppe for både ærbødighet og provokasjon (det var en italiensk fotograf som fremskaffet bildene som satte Torsten Frings utenfor semifinalen) var ikke tilstrekkelig.

Erkerivaleriet mellom to av Europas fotballgiganter var ikke nok.

Et stjernegalleri uten like holdt ikke til å løfte kampen til det ekstraordinære. Spesielt ikke når alvoret og prestisjen og frykten for å miste alt på oppløpet, ble oppgjørets styrende kraft etter pause.

Ble mer og mer forsiktige

For der kampen hadde startet positivt og overraskende åpen, snurpet den seg mer og mer til. Der vi så detaljer, ferdigheter, gjennombruddsvilje og et repertoar til å få gåsehud av innledningsvis, så vi mer og mer defensiv trygghet og forsiktighet bli det dominerende kampbildet.

Fotballbyen Dortmund hadde vært ladet av forventning hele ettermiddagen, etter at den ene toglasten etter den andre hadde rullet inn på Hauptbahnhof. Da månen hang slank over Westfalenstadion, en av VMs mest intime arenaer, var det vanskelig å forestille seg hva som skulle kunne gjøre forutsetningene bedre for en stor fotballkveld.

Den tidlige scoringen som mange håpet ville åpne kampen opp alt i utgangspunktet, ble ikke umiddelbart savnet, for Italia skred til verket overraskende angrepsvillige. Balanserte bak, ja vel, men latinerne kom stadig med mange folk og var gjennombruddsorienterte.

Italia satte standarden

Bare fire minutter var spilt da Totti testet Jens Lehmann med et frispark fra langt hold, dog uten å ryste den tyske målvakten.

Men med det var standarden satt, og i lange perioder ble Tyskland overspilt på midten. Andrea Pirlo, ikke spesielt løpssterk eller kvikk eller utpreget arbeidsom, men med en pasningsfot av en annen verden, fikk dominere fra dypt på den sentrale midtbanen. Og med Francesco Totti i mellomrommet, Luca Toni på topp og Camoranesi og Perrotta på kantene, var pasningsalternativene tallrike.

Ironisk nok kom Tysklands største sjanse i åpningsomgangen etter en tversoverpasning fra nettopp Pirlo. Bernd Schneider skjøt over fra god posisjon.

Først da kampen så ut til å dra seg mot den uunngåelige straffesparkkonkurransen, åpnet den seg igjen. Innbytter Alberto Gilardino skjøt i stolpen, mens Gianluca Zambrotta traff tverrliggeren. Andrea Pirlo satte også Jens Lehmann på prøve.

På motsatt side hadde Lucas Podolski to store muligheter på syv minutter.

Men til slutt var det en back som fikk hull på byllen, og Allessandro del Pieros scoring på overtid av overtidsspillet, var mest et resultat av at tyskernes var nødt til å sende alle fremover.

– Jeg er enormt fornøyd med spillernes innsats, for de spilte ikke bare mot 11 tyskere men mot 50.000, konkluderte Italia-trener Marcello Lippi, sa Lippi etter 2-0-seieren.