Etter en liten landslagspause er Tippeligaen 2015 straks i gang igjen. For de fleste lagene er det 24 poeng igjen å kjempe om, så alt kan i teorien skje. Rosenborg er det eneste laget som fortsatt er med på tre fronter, og de mest avgjørende kampene ligger fortsatt foran oss. *** Vil du lese om andre lag? Her finner du alle våre supporterblogger.**
Klart, når det gjelder Europa League så var nok den store kneika å komme seg inn i gruppespillet. Nå følger seks kamper mot motstand på et helt annet nivå enn vi er vant til fra den norske hverdagen. Miraklenes tid er ikke nødvendigvis over, men selv om jeg alltid ønsker seier i enhver kamp, så ser jeg litt på dette som en slags bonus.
Det hjelper oss veldig økonomisk, og vi ser hvordan vi ligger an mot sterk utenlandsk motstand. Skulle vi ryke ut av turneringen etter gruppespillet så lever jeg med det, men da vil jeg helst at det ihvertfall ikke skulle stå på innsatsen.
Viktigere i Norge enn ute i Europa
I år synes jeg tross alt det er viktigere å gjøre det bra i de to turneringene på hjemmebane. Skulle vi klare å gjenerobre tronen i Tippeligaen følger det med en bonus som henger meget høyt — muligheten til å forsøke å kvalifisere seg til Champions League neste år. I tillegg til et sårt etterlengtet seriegull ville nok dette smake fantastisk.
Så har vi NM. Isolert sett kanskje det minst viktige. Et mesterskap hvor suksess til en viss grad kan dekke over en litt dårlig sesong, mens å bli slått ut ikke nødvendigvis er nok til å ødelegge en god en. Likevel, det er få ting som overgår å vinne sesongens siste kamp.Det blir ikke helt det samme som fotballfest foran et fullsatt Lerkendal, men som vi så i juni er det fantastisk RBK-stemning på Ullevaal også.
På sett og vis kan man si at den største jubelen nå avhenger av serie og cup. I begge turneringer er det nå Stabæk som er det største og første hinderet.
Stabæk i serien
Etter å ha vært nedrykksdømt i fjor lykkes Bob Bradley bortenfor enhver realistisk forventning. De tok seks poeng mot oss i serien og hadde generelt en fantastisk sesong — når man tenker på at de fleste trodde 2014 ville bli en kamp mot nedrykksspøkelset.
Mange trodde igjen de ville slite i en svak liga i år igjen, men Bob og hans menn har vært overraskende sterke. De ligger åtte poeng bak oss i serien foran møtet i Trondheim på søndag, og utfallet av denne kampen er ekstremt viktig for det videre jaget mot gullet.
Vinner vi blir det vanskelig for Stabæk å ta oss igjen. Vinner de har vi de glefsende i halsen på oss resten av sesongen. Og spiller vi uavgjort så kommer de til å jage frem til det er avgjort.
Stabæk i cupen
Jaggu står de ikke på motsatt banehalvdel på Lerkendal ti dager senere også. Semifinalen i NM står da for tur. Vi har forsøkt to kamper mot samme lag med kort mellomrom tidligere også, da med overbevisende seier over dumpekandidat Mjøndalen i NM, og en sliteseier mot samme lag i serien.
Denne gangen kommer seriekampen først, og uavhengig av hvordan den går, er det lett å se for seg et Stabæk med god lyst på Norges største fotballskalp.
Vår historikk mot Stabæk i Norgesmesterskapet er ikke lystig nok lesing til at jeg føler meg trygg. Dette blir to høyoktankamper mellom det som fort kan ende opp som norsk fotballs beste lag i 2015. Hvordan har så Stabæk klart å overgå forhåndsdommen? Er ekspertene bare glorifiserte Lotto-spillere uten den dype innsikten de lever av at vi tror de har?
Klart de er det, men det handler selvfølgelig om mer. På mange måter anser jeg dette som en kamp mellom to trenere.
«What about Bob»?
I det svarte og hvite hjørnet har vi Kåre Ingebrigtsen, den hjemvendte sønn, som ser ut til å endelig få ut potensialet i Norges mest kostbare stall. Istedenfor å vende ryggen til fortiden og fable om hester og fokus på alt som ikke er mulig, har Kåre omfavnet vår stolte historikk og benyttet seg av de ressursene som finnes rundt klubben.
I det blå og svarte hjørnet har vi en genierklært amerikaner som nok overrasket mange da han gikk fra to landslagsjobber i USA og Egypt til en relativt liten klubb i en veldig liten fotballnasjon.
Hvis man enkelt kunne dele antall poeng i Tippeligaen på ressurser brukt på stallen er jeg sikker på at Bradleys Stabæk ville ligge på topp, eller rett i nærheten.
Husker du filmen med tittelen What about Bob (Hva med Bob)?
Stabæks Bob er en meget god trener. Eller, altså. Dette er to meget gode trenere. Kåre trakk det lengste strået når vi snudde 2-0 på Nadderud til 2-3 tidligere i år. Siden den gang har Stabæk kvittet seg med toppscoreren sin. Hvordan de fungerer uten Diomande på topp gjenstår å se.
Klubben har fått dispensasjon til å hente tilbake Anthony Annan - på ingen måte noen spiss, men en spiller mange Rosenborg-supportere (og André Muri) husker med glede.
Han er vel ikke kampklar til “seriefinalen”, men vi kan fort komme til å se ham i cup-semi. En spiller som fortjener en applaus når han kommer tilbake til Lerkendal, selv om jeg selvfølgelig håper han ikke er så dominant som når herjet på defensiv midtbane sist vi var helt i toppen.
Vinn eller forsvinn
I en sesong der mange antatt gode lag har skuffet veldig kan dette fort bli stående som gladiatorkampen, være eller ikke være, vinn eller forsvinn for landets to sterkeste klubber.
Og frustrerende nok, etter disse kampene kommer det bare viktige kamper som perler på en snor. Heldigvis har vi en godt trent tropp og Norges suverent største fotballpublikum til å forvalte ansvaret. Vi byr opp til dans. Jeg tror Bob tar imot invitasjonen.
Men jeg er så sugen på metall av edleste sort at vi godt bare kan vinne stort og gjøre det kjedelig for alle andre. Det takler jeg fint.
«Jeg ser på Rosenborg med en blanding av avsky og beundring»
Rosenborg-back sliter med smerter - må under kniven