Aftenpostens sportskommentator, Ola Bernhus.

Store navn, store klubber, store penger. Norske fotballoverganger har vakt oppsikt tidligere. Men Ødegard-overgangen til Real Madrid overgår altCarew-salget til Spania i 1999 var større i penger og svært oppsiktsvekkende den gangen. Dette er likevel noe annet.

John Carew var blitt 20 da Rosenborg fikk 75 millioner kroner for ham fra spanske Valencia. Det ble både Champions League-finale og ligamesterskap for Carew, etterfulgt av en frisk karriere Europa rundt. Antall A-landskamper: 91. Formidabelt, i enhver norsk målestokk.

Og likevel – norske fotballfans venter seg mer av Martin Ødegaard.

Hva våger vi å tro?

Forventningene er i seg selv skremmende, og det er nesten trist å si det: Det tyder på at vi ikke helt har tatt inn over oss hvor store hindre 16-åringen fra Drammen skal forsere.

Hvordan kan vi være frekke nok til å tro at hans karriere vil overgå Carews og attpåtil at han skal lykkes i Real Madrid?

Kanskje først og fremst dette: John Carew var god, men vi hadde en følelse av at han kunne vært enda bedre. Han brukte ikke alt sitt talent, han hadde ikke det gjennomtenkte forhold til spillet fotball som det ser ut til at Martin Ødegaard har.

Det er vanskelig å tenke seg større kontraster enn den storsmilende showgutten fra Lørenskog og den jordnære, skjevtsmilende tenåringen fra Drammen.

Det går av seg selv?

Og sistnevnte er et enda større talent, i hvert fall hvis vi begrenser talentbegrepet til teknisk ballbehandling og evnen til å se spillets alle muligheter, i hvert lille sekund. Noen bedre har vi neppe hatt her til lands.

Hvis nå alt er som det sies, går Martin Ødegaard rett inn på Real Madrids A-lagstreninger, han får sitt faste draktnummer, han skal tilhøre kamptroppen fra høsten av. Hvis formen og helsen holder, vel å merke, for hundre prosent garanti kan han neppe få.

Det er til å gispe av, men heldigvis har Martin Ødegaard hittil holdt seg godt fast i rekkverket. Ennå har ingenting rokket ved hans selvtillit eller hans selvfølgelige forhold til selve spillet. Dette, i tillegg til dette med alderen og Madrid-valget, er det som gjør overgangen til tidenes største for en norsk fotballspiller.

Og pengene fløt

Og da kan vi sammenligne med Ole Gunnar Solskjær til Manchester United, Tore André Flo til Chelsea, Einar Aas til Bayern München, Stig Inge Bjørnebye og Vegard Heggem til Liverpool og Steffen Iversen til Tottenham.

Store saker. Men det var på 90-tallet det tok av for norske spillere. I tiåret før var det stor stas når en norsk spiller kom seg til Belgia eller Østerrike, og journalister som kunne melde at en norsk fotballkjendis hadde fått kontrakt i Hellas, kunne kose seg med månedens store avsløring.

Den største målscoreren i norsk fotballhistorie, nylig avdøde Odd Iversen, måtte nøye seg med belgisk 2.-divisjon da han ble utenlandsproff i 1969. Som et resultat av Drillo-suksessen og etter hvert Rosenborgs resultater i europacupen ble norske spillere ettertraktet, også de som ikke var blant de ypperste. Eksempelvis fikk Sogndal 45 millioner for Eirik Bakke da han gikk til Leeds i 1999. Når Martin Ødegaard nå går til verdens rikeste klubb, i hvert fall den med størst omsetning, for 30 millioner (et anslag som er nevnt ofte siste døgn), så er det ikke pengene som får det til å svimle. Utallige spillere uten de samme evnene som Ødegaard selges for mange ganger dette beløpet, Europa rundt.

Men de er ikke 16 år, og de går ikke rett inn på A-lagstreningen i Real Madrid.