«En ildsjel har gått bort fra oss og vemod preger klubbhuset i disse dager» skriver RBK på sine nettsider.

— Det er en kjempetrist dag. Han har vært med oss lenge. Men helt uventet var det ikke. Vi har jo forstått at han har vært dårlig den siste tiden, sier Gøran Sørloth til Adresseavisen om Rolf «Rollen» Maaø.

Meldingen om at «Rollen» har gått bort kom mandag. 88-åringen hadde gjennom et langt liv satt sine spor på Lerkendal.

— Jeg ble kjent med historien om ham høsten 1984. Han var helt utrolig, og hadde en et liv og en væremåte som var noe for seg selv. Ikke minst alt det han gjorde på klubbhuset var viktig for at det skulle være et sted hvor vi kunne slappe av.

Ildsjel

«Rollen» sin historie i RBK startet i 1945 da han spilte på juniorlaget, ifølge RBK. Etter 14 sesonger på A-laget la han i 1959 skoene på hyllen, og gikk over i andre deler av klubben.

Han var en av ildsjelene bak rehabiliteringen av Brakka, og som husfar og medlem i klubbhuskomiteen ble han en institusjon på Lerkendal. I 1994 ble han også utnevnt til æresmedlem i klubben som takk for sin innsats.

MINNES «ROLLEN»: RBK-legenden Gøran Sørloth.

— Han var jovial, sosial og hadde alltid godt humør. Det smittet over på oss spillerne, og det er slik jeg husker ham best. Han hadde alltid et glimt i øyet, forteller Sørloth.

- Var ikke streng

— Når han følte det ble stille kunne han dra igang allsang. Han hadde en særegen måte å være på, og han var alltid stabil. Han tok ikke av sammen med utøverne, og han gråt ikke sammen med oss da det gikk dårlig. Det er en viktig og fin egenskap, sier Sørloth og legger til:

FAST INNSLAG PÅ BRAKKA: Her holder «Rollen» opp takkekort fra John Carew. Foto: Kjell A. Olsen

— Alt det han gjorde både som oppmann og som husfar. Laget mat, ordnet, passet på oss. Han var bygd for oppgaven.«Rollen» hadde også en hund som innimellom var med på treningene.

— Han hadde ikke alltid like god kontroll på den hunden. Jeg husker spesielt en artig episode på trening. Hunden var veldig glad i baller, og «Rollen» trodde han hadde festet den skikkelig. Det hadde han ikke.

Resultatet sier seg selv. Hunden løp etter ballen med en gang første spark var tatt.

— «Rollen» var like rolig, humret og lo. Han ropte «kom tilbake da» etter hunden, men den lystret ikke. Hunden skjønte at det var lek og moro, og «Rollen» var jo ikke streng, sier den tidligere RBK-spilleren.