Så ble det endelig fotball. Prateklubbene hadde prata lenge og vel. Ekspertene hadde underholdt oss en hel vinter med ekspertanalyser uten empirisk grunnlag. Empirien etter første serierunde er for Mjøndalens del 3 poeng, ett mål scora, null baklengs. Men det er ikke det dette skal handle om.
Kjenn litt på breddefotballen
Dette er en anbefaling til alle supportere og klubber som sliter litt med motivasjonen: Ta dere en 20 års pause i lavere divisjoner, kjenn litt på breddefotballen, og opplev den ekstatiske følelsen av revansj.
LES MER: Alle innlegg fra Aftenposten Supporter
Det er som å miste alt du eier, begynne med to tomme never, og sakte bygge seg opp igjen. Fra grunnmur til tak. Krone for krone. Som å komme i mål etter et par lange birkebeinere.
Mer løvetann enn tilskuere
Vi måtte gni oss i øynene. På et flunkende nytt stadion fikk våre brune helter lov til å sparke igang sjølveste Tippeligaen. For 10 år siden var vi noen eksklusive tilskuere på et gammel, nedslitt stadion der løvetann var mer tallrike enn folk. Vi spilte mot Ihle og Svelvik, og måtte gjennom kvalifiseringsspill for å få delta i NM.
Vi måtte gni oss i øynene. Supportere for sjølveste Viking kom på puben vår for å drikke øl med oss. For å se seriekamp mot Mjøndalen. Igjen. For her var det faktisk fans som hadde vært på gamle Nedre Eiker Stadion for 23 år siden.
Perspektiv
Vi var som fattiggutten fra Sao Paulo som kommer til Norway Cup, som får utdelt det fineste av fotballutstyr. Dette satt vi virkelig pris på. Jeg tror det er noen av de mer velstående "barna" (les: supporterklubbene) i Tippeligaen som kunne trenge et slikt perspektiv på sin tilværelse. Være klar over alt det engasjementet og all den fotballgleden som faktisk finnes nedover i norsk seriefotball. Ikke minst hvor mange som drømmer om å dytte oss ned fra tronen for å lukte litt på berømmelsen.
Det var verdt all smerten
Jeg trodde aldri at jeg skulle si dette, men 3. divisjon var verdt turen. Verdt smerten. For 10 år siden hata jeg det dypt og inderlig. 7 sesonger i 3. divisjon føltes som en meningsløs ørkenvandring. Når vi nå endelig får lov til å konkurrere på høyeste nivå igjen, er jeg kurert.
Og for å si det helt klart; Mjøndalen har nå tatt sin skjerv. Vi går ikke frivillig ned igjen.
Som den bereiste Viking-supporteren sa til meg da han forlot Mjøndalen: Jeg håper det ikke blir 23 år til neste gang jeg skal hit.
Hva kan vi lære av Mjøndalen?