I tiden med Canal + , da vi dekket Premier League, fikk vi også tilgang på intervjuer med store stjerner.
En av dem var en spiss med raske ben. Derfor var det ikke unaturlig å stille spørsmålet hvor fort han hadde løpt 40 meter— den store norske hurtighetstesten alle lag og spillere her i landet hadde vært gjennom på den tiden.
Vi kunne like gjerne spurt hvem som var fiskeriminister i Norge. Det ble stille noen sekunder. Så kom svaret.
«Why?!?»
«Jeg sprinter aldri 40 meter i en kamp, knapt i løpet av en sesong», hevdet han. Han hadde trolig helt rett.
Grunnen til denne anekdoten finner vi i helgens serierunde i Norge, og på twitter.
Slik vurderer årets eliteserie-kommentatorer seg selv
Kollega Kenneth Fredheim og jeg sa underveis i Mjøndalens heroiske kamp mot Strømsgodset at vi fryktet for farten til bruntrøyenes back Mads Hansen i duellene med hjemmelagets ving Gustav Vikheim. Det gikk ganske greit for backen, og dagen etter fikk vi svar (som fortjent) via twitter.
En opplagt Hansen kunne fortelle om at han hadde løpt 40 meter på 4, 65 , og antydet at Vikheim måtte ha historisk gode testresultater for å skape problemer.
På mange måter 1-0 til Hansen. Han klarte seg godt, og jeg trodde ikke han hadde løpt såpass raskt på den distansen.
I håp om å «utligne til 1-1» hevder jeg likevel: At han løper raskt over 40 meter har ingen stor betydning for akkurat det.
Hurtighet i fotball er langt mer komplekst enn som så. Litt enkelt handler det om tre ting:
1: Bevegelseshurtighet
2: Reaksjonshurtighet
3: Hurtig teknikk
Hver av de tre kan vi dele opp i en mengde små biter. Jeg skal ikke gjøre det her, det hadde blitt for omfattende. Jeg skal nøye meg med det jeg selv mener er viktigst, og starter med essens:
TREN MEST MULIG DEL TO OG TRE , OG LA DEL EN LIGGE !
Et fabelaktig eksempel på hvorfor trenger vi ikke gå langt tilbake for å finne. Da vi tapte 5-1 mot Kroatia satt jeg med følelsen av at hjemmelaget økte tempo kun fem ganger i løpet av 90 minutter. Samtlige fem ganger havnet vi på etterskudd, og ble straffet.
Grunnen til det var ikke at de løp raskere enn oss fra A til B. Test de elleve spillerne på hvert lag over 40 meter, og jeg er overbevist om at forskjellene er små. Det handlet om at de oppfattet hva som var i ferd med å skje litt hurtigere enn oss, så mulighetene vi ga dem , og tok dem grådig.
Det handlet likevel aller mest om at de har spillere som har «ballen som bestevenn», der våre spillere dyrker et noe mer perifert vennskap med en samme runde kula.
La derfor Johan Cruyffs visdomsord peke ut retning: «Den som spurter på en fotballbane gjør det fordi han har oppfattet ting for sent».
Noen enkle fakta om del en hører likevel med, hentet fra omfattende studier.
I løpet av en kamp løper spillere mellom ti og 14 km. Rundt 800 meter av dette er høyhastighet, mellom 20 og 25 km/t. Rundt 300 meter er ren sprint, der en løper på hastighet over 25 km/t.
Rundt 300 meter, delt opp i hva: I sprinter på to, fem, ti og femten meter — oftest med retningsforandringer. Noen av dem med start- bremse - akselerasjon som mønster. Det er noen forskjeller fra rolle til rolle i laget, men ikke vesentlige.
De løper ikke flere meter enn oss i La Liga eller Premier League, i hvert fall bare marginalt. Igjen: Det er andre , og langt viktigere ting, som utgjør gapet mellom vår- og deres liga.
Vi kan løpe som et jamaicansk stafettlag - og likevel «bli tatt på hurtighet». Så vakker og så kompleks er idretten vi elsker.