La det være sagt med en gang. Norsk fotball fikk mye penger ut av den nye medieavtalen.

Men mye penger betyr ikke at det var en god avtale. Avtalen understreker fotballens kyniske tankegang, den er basert på kortsiktig vinning og den er et dolkestøt mot resten av norsk idrett.

Skjønner fotballederne alvoret i at de bryter skjebnefellesskapet mellom Norsk Tipping og idretten?

Etter denne kraftsalven må jeg selvfølgelig forklare:

Fotballens to viktigste samarbeidspartnere har vært Norsk Tipping og TV 2. Norsk Tipping fordi de er pengemaskinen som skaffer fotballen så uhorvelig mye penger.

Og som i tillegg betaler 72 millioner kroner i året for navnet Tippeligaen.

TV 2 fordi de som hovedleverandør av norsk fotball til de tusen hjem har vært den viktigste markedsføreren av produktet.

Det er TV 2 sin fortjeneste at eliteserien har vært hausset opp til å ha større oppmerksomhet, besøkstall og seertall enn noen annen liga sett i forhold til folketall. Canal+ har ingen arena, det vil si nyhetssendinger som kan drive interessen i været.

Som kjent fikk ikke TV 2 anledning til å by på hovedpakken. Avtalen med Canal+ ble ordnet på bakrommet med svært få involverte fra fotballens side. Det ene ankepunktet er det umoralske i å holde sin beste samarbeidspartner utenfor. Det andre er måten det ble gjort på.

Trekløveret Silje Vaadal, Nils Røine og Nils Skutle hadde nok gode hensikter om å skaffe fotballen mye penger, men akk så udemokratisk og historieløst de handlet.

De ga fotballpresidenten inntrykk av at de hadde ryggdekning fra Norsk Toppfotball og fikk han til å bruke sin stemme mot andre i Norges Fotballforbund.

Statistikksenter Eliteserien:

Når ryggdekningen viser seg å mangle i egen organisasjon og fotballpresidenten ser ut til å være ført bak lyset, så lukter det ikke godt av den avtalen. Til gjengjeld lukter det stint av penger og griskhet, begrep som fotballen har fått litt for mange koblinger til. Senest Pall Gunnarsson-avtalen.

Her har det vært en oppsiktsvekkende mangel på demokrati, åpenhet og ryddighet i en organisasjon som skylder både grasrota og gavmilde politikere å være ledende på det området.

Verre blir det når Norsk Tipping etter noe tid gjør Ola Nordmann oppmerksom på hva denne avtalen egentlig innebærer. Ved å selge rettighetene til Canal+ inviterer man utenlandske spilleselskaper inn i norske hjem gjennom reklame.

Nå vil de velvilligst fortelle oss hvem som kan hjelpe Ola og Kari å tjene mest penger på fotballtipping både før kampen og i pausen. Norske politikere har gjort sitt beste for å verne om Norsk Tipping og holde bettingselskapene ute, men den muren brast med salget av rettighetene til Canal+.

Hva er konsekvensen av at fotballen inviterer bettingselskapene inn i de norske hjem? Flere tippekroner går rett ut av landet. Gevinstmarginen som skulle gått tilbake til norsk idrett og andre gode formål, går rett i lommene på utenlandske eiere. Fotballen undergraver ikke bare seg selv, men hele norsk idrett med denne avtalen. Det blir mindre penger til kunstgress, idrettshaller og svømmebasseng.

Irritasjonen er sterk hos Norsk Tipping. Der truer man med å stoppe sponsingen av norsk fotball. Samtidig ser man at det er viktig å vinne tilbake kampdagen og publikum. Da forhandlingene pågikk om den siste biten av medieavtalen, skjønte Norsk Tipping bedre en Norsk Toppfotball (?) hva som sto på spill, og bidro til å få TV 2 med på laget igjen.

Saken kommer i et enda dårligere lys om vi ser den i et historisk perspektiv. Man skal vite at da det norske tippemonopolet ble opprettet etter krigen, så var det for å finansiere idrettsungdommen. Norske motstandsmenn som hadde sittet i konsentrasjonsleirene, nacht und nebel-fanger med tilknytning til Arbeiderpartiet, ville takke idrettsungdommen for at den sto imot presset fra tyskerne under krigen. Rolf Hofmo, Lars Moen, Sven Oftedal og andre fremstående Ap-ledere som hadde betalt sin pris for å være motstandsmenn, var tydelige på at «den som har gjort sin plikt kan kreve sin rett».

Slik fikk norsk idrett sin finansiering foran andre gode formål. Uten disse fremsynte lederne ville norsk idrett stått maktesløs etter krigen. Dagens sneversynte politikk står seg dårlig satt opp mot etterkrigstidens idealisme.

Vi ser stadig nye eksempler på at idretten, og særlig fotballen, er ustoppelig etter sin jakt på penger. Det kan bli idrettens bane.