Det jeg vet om fotballagent Jim Solbakken — ut fra omtale, ikke personlig kjennskap - er at han har begge deler. I tillegg er han rasende flink, og derfor er han den for tiden mest suksessfylte norske fotballagenten.

Aftenpostens sportskommentator, Ola Bernhus.

Om han noen gang tar igjen Rune Hauge, er derimot tvilsomt.Nå har fotballmagasinet Josimar hevdet at Jim Solbakken har opptrådt etisk tvilsomt og dessuten handlet illegalt i en rekke overganger i norsk fotball. (Og her kan overgang defineres som salg av mennesker, eller i hvert fall menneskers arbeidskraft.)

Fagre løfter

Når utgangspunktet er at en klubb gjerne vil selge en spiller for å rette opp klubbøkonomien eller bli kvitt en brysom person, at det fins en villig klubb i den andre enden av forhandlingene og at spilleren selv er sugen på en overgang, da klaffer alt. Da gjenstår bare detaljer i kontraktene.

Men ofte er det ikke slik. Kanskje klubben ikke ønsker å selge, men tvinges til å gi etter overfor en spiller som ikke vil være der lenger, gjerne fordi – og her er vi ved poenget – han er oppildnet av en agent som stiller spilleren i utsikt et kraftig karriereløft og fremtidig rikdom.

I en slik situasjon er agenten en pest og en plage. Han setter griller i hodet på spilleren, som ofte er en unggutt uten et gjennomtenkt forhold til egen kvalitet. Disse grillene gjør spilleren til en dårligere ansatt for moderklubben, for en spiller som har hodet et annet sted, er mindre verdt. Spesielt i en prestasjonsjobb som det er å spille profesjonell fotball.

Gull og grønne skoger

Gull og grønne skoger er ikke bare tittelen på en gammel vise av Vidar Sandbeck, det er også en god betegnelse på den velstanden som venter på en spiller som lar seg selge til en annen klubb, i hvert fall hvis klubben er utenlandsk. Som oftest blir det med drømmen.

Men gullet og de grønne skogene kan også innkasseres av agenten som skal ha sin del av sign on fee, av kontraktbeløp og senere utbetalinger. Som regel.

Stilt overfor en smart agent og en spiller som har latt seg forføre, er klubben ofte hjelpeløs. Hva skal den stille opp med? Status quo – som om en ambisiøs fotballspiller er fornøyd med det?

Litt høyere lønn? Ja, noe mer enn litt kan det i hvert fall ikke bli snakk om for norske klubber i den tilstanden klubbkassene er i nå for tiden.

Er agenten en velsignelse?

Dette siste leder oss over til den motsatte enden av resonnementet. Den som begynner med at agenten er en velsignelse for norsk fotball. Den dyktige agent klarer å selge sand i Sahara og en middels norsk fotballspiller til en evig tilværelse på en reservebenk et sted i Europa. Den smarte agent skaffer penger til en klubb i desperat pengenød, og ingenting gleder en klubbleder mer enn å få solgt, kanskje til overpris, en av lagets spillere. På klubbkontoret ligger regningene i bunker.

Det er bare treneren og fansen som knurrer, men hvem bryr seg om dem?

Fiasko på fiasko

Historien om den norske utenlandsproffen, slik den har artet seg de siste årene, er historien om en idrettsmann som lot seg lokke av skryt til å la seg selge til en klubb som senere viste seg altfor god.

I noen tilfelle går det så galt at landslagsspillere forsvinner i den grå masse av spillere rundt i Europa fordi de stolte på feil agent og lot seg selge til feil klubb på feil tidspunkt.

Magnus Wolff Eikrem, solgt som landslagsspiller, har noen hørt noe særlig om ham i det siste? Mats Møller Dæhli, en sensasjon på det norske A-landslaget, hvor lenge holder han dette nivået når han ikke får spille for sin nye klubb? Rune Almenning Jarstein, hvor mange kamper har han spilt siden han forlot Norge? Vegard Forren, gjennombruddsmann på det norske landslaget, hvorfor måtte han reddes hjem av rike Molde-patrioter?

Det går an å mangedoble denne listen.

Hvor mange norske fotballspillere har ikke kommet hjem med halen mellom beina? Omtrent hver eneste eliteserieklubb har eksempler.

Morgentran

Vi kan lure på hvordan agentene klarte å få dette til. At klubblederne gikk med på det, er lett å forstå, for de mangler alltid penger. At spillerne lot seg besnære og lokke, forstår vi også, for agentene vet å snakke for seg. Så det er kanskje ikke så vanskelig.

Fotballagentene — forhatt og foraktet, men nødvendige og elsket. Som en spiseskje tran hver morgen.