BERGEN: Det skjedde etter at han hadde vunnet Bergen Open i april, og sto øverst på seierspallen. Han var lei skader og forventningspress, og var helt utkjørt både fysisk og psykisk.
LES OGSÅ:
OL-landsbyen har fått massiv kritikk, men Norges første utøver i Rio finner ingen feil
Det føltes uvirkelig at eneren aldri mer skulle konkurrere på internasjonalt nivå, men det var det eneste riktige.
— Sinnet hadde fått et trøkk, forklarer 25-åringen.
Espen Valheim er tilbake i Alexander Dale Oen Arena i Bergen, som har vært hans andre hjem de siste årene. Om kort tid vil den tidligere toppstuperen se sine mangeårige konkurrenter på TV fra OL i Rio.
— Det blir litt kjipt, men jeg gleder meg jo på deres vegne.
Psykisk påkjenningHan skulle ha vært der selv. Det var målet. Foran OL i London var han og tvillingbroren Eirik nær i synkronstuping, men nær er ikke nok. I denne OL-sesongen gikk alt på skinner. Aldri hadde han fått over 400 poeng i et internasjonalt stevne, og han var bare ett poeng fra en individuell medalje. Det skjedde i Australia i november. Solagutten fikk den beste norske plasseringen i et Grand Prix-stevne noensinne.
LES OGSÅ:
I mars vant Espen fem av fem mulige NM-gull. Nå legger han opp
Etter å ha vært med i VM i 2011, 2013 og 2015 var tiden inne for å delta i De olympiske leker. Håpet han.
— Siste året ble det rekorder og historiske ting, men det var også mye slit. Det er press på at du skal prestere og trene så utrolig mye. Man må trene hardt og riktig.
Trolig var det den harde treningen og den psykiske påkjenningen som til slutt ble for mye.
— Når du driver på et så høyt nivå, er det vanskelig å være skadefri. Skader drar ned psyken, man får vondt i kroppen.
Treningsregimet ble tøffere etter oppturen i Australia. I slutten av januar i år kjente han det i skuldrene. Han klarte ikke å løfte armene over hodet. Likevel dro han til et nytt stevne, som var så viktig for å klare OL-kravet.
Oppvarmingen
— Jeg klarte å tryne da jeg skulle hoppe opp og ned på en kasse. Jeg hadde gjort det åtte ganger. Når man tenker "jeg skal bare ta en gang til, bør man slutte".
For utøveren fra Sola klarte ikke det siste hoppet. Han kjørte leggene inn i kanten på kassen, og skrapte opp huden slik at han silblødde. Arrene er der fortsatt.
Mange av stupene han gjorde krevde at han holdt seg akkurat på de vonde sårene på leggene. Han måtte ta smertestillende.
— Psykisk tok skaden så mye energi. Da jeg kom hjem var jeg totalt utmattet fysisk og psykisk. Jeg hadde en "kanskje-plass" til OL, fordi jeg lå på 25. plass i verdenscupen, men jeg lå bare på sofaen. Jeg følte det som om jeg var død.
Prøvde å komme tilbake
Bergen Open i april skulle bli det siste. Hjemmefavoritten stupte alle høyder hele helgen. Han vant.
— Jeg sto øverst på pallen. Da jeg gikk ned tenkte jeg: "Dette klarer jeg ikke mer".
Han var allerede tatt ut til EM, men trener Petter Andresen fikk den krystallklare beskjeden.
Valheim angrer ikke på noe. Kjemistudenten har tatt flere eksamener. Han prøver ikke å tenke på at han kanskje kunne vært med i Rio.
- Hva sitter du igjen med?
— Fantastiske minner. Stupingen har oppdratt meg til den jeg er. Den er en del av meg, enten jeg vil eller ikke. Kanskje slenger jeg med i et NM, men skal aldri tilbake til den internasjonale scenen.
Fra høsten håper jeg å kunne være trener for en liten gruppe småunger. Jeg vet jo hva som skal til, sier Valheim. Og tar seg til leggene.
Der er fortsatt synlige bevis på at han ikke klarte OL-målet.