Zlatans kvaliteter som spiss og spiller er udiskutable. Det var da også hans mot og teknikk som sørget for et helt nødvendig svensk poeng mot Irland da han fremprovoserte et selvmål. Likevel våger jeg spørsmålet: Er han blitt for dominant i svenskenes angrepsspill?
Hver gang Sverige etablerte angrep, satt jeg med følelsen av at alt handlet om å gi ballen til Zlatan, og deretter vente på at tryllekunstneren skulle trekke en kanin opp av hatten. Det er til å begripe. Han er i stand til å utrette små mirakler relativt hyppig. Men det handler trolig også om hans posisjon, og om et ekstremt tydelig hierarki.
Det krever mot å ikke gi Zlatan ballen. Det motet er det faktisk nødvendig at en del av spillerne viser. Alternativet er et angrepsspill som fortsetter å gå i vranglås.
Ordinært lag
Alternativet er at Zlatan selv enten slutter å kreve ballen så ofte, eller beveger seg hyppigere der det er aller mest truende for motstanderne – bak dem. Mot Irland var en del av problemet at han kom veldig dypt, og fikk ballen i posisjoner der ikke engang små mirakler ville skapt farligheter.Det svenske laget er relativt ordinært. Det betyr likevel ikke at de er uten spillere som kan skape noe uten hjelp av lagets Gudfar, enten på egen hånd eller ved å kombinere sammen.
Marcus Berg, Emil Forsberg og Kim Kallström er kanskje ikke genier, men fullt ut kapable til å skape i alle fall litt. Alternativt har Erik Hamrén andre typer spillere, individualister med et større repertoar som Erkan Zengin og Jimmy Durmaz å bruke, spillere som på sitt beste har en litt annen X-faktor enn de som strevde i åpningskampen.
En ting er sikkert: Sverige kommer til å trenge både Zlatans magi og alt annet av X— og Y-faktorer mot det som ser ut som en bunnsolid motstander.
Outsideren Italia
Fotballhistorien har vist at det er særdeles uklokt å undervurdere et italiensk lag. Italia anno 2016 er i beste fall blitt nevnt som en outsider, men knapt hos noen omtalt som en favoritt. Nå er én kamp lite å bygge på, og trolig er åpningskampen mot Belgia den kampen som passer dette mannskapet klart best.De er fortsatt farligst når de møter et lag som vil være med og styre kampene. Omstillingen hos Italia fra forsvar til angrep, akkurat når motstander føler at de har kontroll, var fabelaktig mot et sterkt belgisk lag.
De som ønsker å ta en "doktorgrad" i hvordan å forsvare seg, bør legge inn et par studieturer til Torino og se på kvartetten fra Juventus bakerst. Gianluigi Buffon, Giorgio Chiellini, Leonardo Bonucci og Andrea Barzagli har lidenskapen, klokskapen og kynismen til men som har levd et helt fotballiv i en kultur der det å vinne er alt, måten en gjør det på er underordnet.
Likevel var det også mange av de offensive kvalitetene som begeistret mot Belgia. Scoringene var to kunstverk. Samarbeidet mellom spissene, der de angrep ulike rom og enten spilte hverandre gjennom eller holdt på ballen til andre spillere fant gode posisjoner, var nytelse. De to på hver sin kant løste alle problemer bade defensivt og offensivt, og sentralt i banen var arbeidsfordelingen så tydelig og godt definert at de som spilte der utfylte hverandre perfekt.
Ikke en enkel kamp
Kanskje er det en klar fordel at dette laget mangler den superstjernen Sverige har. For all del, de har glitrende spillere med ditto karrièrer, men de har likevel et arbeidslag der selv de største navnene virker å innordne seg lydig lagets beste.
Betyr alt dette at det blir enkelt for Italia? Nei! Landslagsfotball på dette nivået er jevnt, det viser alle kampene så langt. Dessuten vil ikke Sverige gi Italia same betingelser som Belgia gjorde, fordi de hverken ønsker eller kan ta styring på samme måte.
Dessuten kan dette være dagen da andre svensker enn Zlatan skinner. Eller at mesteren selv gjør det – igjen.
Aftenpodden Sport: - Supportervolden er like brutal nå som før, forskjellen er smarttelefonene
EM er ikke bare bråk: Se bildene fra publikumsfesten
Avisene er nådeløse etter Sveriges svake EM-åpning