26-åringen var så rørt. I hodet hadde han de tunge årene, med utallige skader og inngrep i knærne. Da var det ekstra deilig at han tok sin første, men Norges verdenscupseier nummer 100 siden Tom Kristiansen ordnet den første i 1980. Gangnes satt som sistemann på pallen i Lysgårdsbakken, og så bare leverte han.

— Jeg tenkte ikke, jeg ga bare gass, sier han til Aftenposten.

Sistehoppet på 99 meter var ikke lengst, men stilkarakterene var supre.

— Og så gikk jeg jo ned på farten, kommer det fra en strålende skihopper. Toer Peter Prevc og treer Johann André Forfang måtte konstatere at det denne gangen var en hopper som virkelig fortjente seieren. For alle kjenner historien til Gangnes, og de utallige inngrepene i knærne. Han oppsummerer det best selv:

— To (2010 og 2013) ganger har korsbåndet røket, jeg har tatt menisken, hatt andre problemer i kneet, og i tillegg hatt brusk som måtte fjernes. Og siden noen skruer løsnet etter den første korsbåndskaden, måtte jeg ha et nytt inngrep for å feste dem.

Kaller seg barnestjerne

Men for å starte med begynnelsen. Gangnes var barnestjerne. Det er et uttrykk han bruker selv. Han vant rekruttrenn, og konkurrerte mye mot Rune Velta som på ingen måte stakk seg frem tidlig.

— Og der kan man se, Rune har jo mange medaljer i dag, og jeg har ingen. Det er mange veier som er mulig for å nå langt, sier Gangnes.

Mens Velta har tatt seg en treningspause og ikke deltok på Lillehammer i helgen, dunket Gangnes til. Glemt var de tunge årene, men nettopp fordi han så hoppsporten litt fra utsiden i opptreningsperioden, forsto han følgende:

— Hvor mye skihopping og norsk hoppsport betyr for meg. Jeg ville ikke være den foruten. Jeg vil være med guttene på tur.

Sterke følelser i sving

Etter triumfen kom klemmene, omfavnelsene, de mange meldingene på mobilen, og godordene. Da vinneren kom tilbake til skiftebua etter all viraken og premieutdelingen, ble det mer gråt. Da var det trener Jermund Lunder som følte det så sterkt at han ikke klarte å holde følelsene sine tilbake.

Lunder og kollega Thomas Lobben har jobbet tett med Gangnes de siste årene. De har sett en hopper som aldri ville gi opp.

— Alle vi som kjenner historien hans blir berørt av dette. Alle de som har vært med Kenneth hele veien har reagert på samme måte, trenere, foreldre og lagkompiser, forteller Lunder.

— Ja, det er visst blitt tårevått, kommenterer Gangnes selv. Han måtte også gi seg litt over av det store som skjedde, og gledet seg nesten til å komme hjem og legge seg på sofaen. Alt var så overveldende.

— Jeg er heldigvis «lugn» som pappa, sier han.

To ganger på landslaget

Allerede som 19-åring kom han inn på landslaget første gang, og det var under Mika Kojonkoski at han med korte ski og langrennsdress ødela seg første gang. Da Alexander Stöckl tok over, var den uheldige på B-laget. Stöckl hjalp ham til operasjon av kneet i Østerrike andre gang, da kneet gikk rett vest i sommer Grand Prix. I trenerens hjemland var det kortere ventetid og andre måter å fikse en slik skade på. Gangnes måtte betale selv, men angrer ikke.

Foran denne sesongen ble han hentet til det aller beste sjiktet.

- Du sa nylig at målet ditt var å bli blant de 20 beste i verdenscupen og dessuten være med å markere deg i enkelte renn. Skal du justere den målsetningen nå?

— Nei, det er ingen grunn til det. Jeg skal markere meg i enkelte renn videre også, ler han. Midt i uken drar landslaget til Russland, der det er nye ren til helgen. Snart venter Hoppuka. Kenneth Gangnes kan bli e joker.

I alle fall én som markerer seg i enkelte renn.