Sommeren 1949: Stedet er Gasthof Maier i Garmisch-Partenkirchen. Åtte hoppvenner svinger seidelen og tenker høyt. Der starter historien om Hoppuka.

Hoppentusiastene, som er der, mener at skihopping bør komme i gang med idretten etter 2. verdenskrig. Rett etter krigen får ikke tyske hoppere konkurrere utenlands og ingen utlendinger hopper i Tyskland. Slik kan man jo ikke fortsette. Hvorfor ikke ta utgangspunkt i det tradisjonelle nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen? Den optimistiske gjengen av mannfolk kan ikke vite at ideene og tankene de legger frem, skal bli til en merkevare.

Etter et kveldsrenn i Seegrube like ovenfor Innsbruck 17. mai 1952 ble Hoppuka offisielt grunnlagt. Garmisch-Partenkirchen, Innsbruck og Bischofshofen var med i planene hele tiden. En stund sto det mellom Berchtesgaden, Füssen og Obergummau om å bli Tysklands andre arrangørby. Men det ble Oberstdorf, og i dag angrer ingen på det valget.

Kenneth Gangnes har vunnet sitt første verdenscuprenn denne sesongen. Det skjedde på Lillehammer. Nå skal han til Hoppuka, på et sterkt lag. 

Første nyttårsdag 1953 ble ideen fra Gasthof Maier for alvor en realitet. Og for en suksess! Foran 20.000 tilskuere i Garmisch-Partenkirchen stilte hoppere fra seks nasjoner til start. Asgeir Dølplads fra Rena ble historisk som den første vinneren av et renn i Hoppuka. Tre av fire renn det første året ble vunnet av nordmenn, men til enorm jubel fra hjemmefansen i Bischofshofen sikret Sepp Bradl sammenlagtseieren i det siste rennet.

Alt startet med TV-titting

For mange norsk hoppere har TV-sendingene fra Hoppuka vært en inspirasjon til å hoppe der selv.

Espen Bredesen forteller at han drømte allerede da han som liten lå på magen foran TV-skjermen. Senere skulle han bli en av de store, én av bare åtte nordmenn frem til i dag, som har vunnet Hoppuka.

— Det som er så spesielt med den uken er at den har så lange tradisjoner, sier OL-mesteren fra 1994. Fra Bredesens triumf i 1993/94 husker han følgende:

—

Det er slik vi liker å se bildene fra Hoppuka. Anders Jacobsen svever over Innsbruck hvor han vant i 2007. 

Jeg falt litt av i det tredje rennet, men tenkte at jeg fortsatt hadde mulighet. Før i tiden var det større forskjell på bakkene enn det er i dag. Vi hoppet dessuten på snø, mens de i dag hopper på is, har perfekte spor og en super glidfølelse. Derfor var det mer spennende og uforutsigbart tidligere.

Bredesen fikk en lykkelig finale i Bischofshofen, den bakken han virkelig elsket. Han kunne dra hjem med den store pokalen. Den tidligere ekspertkommentatoren i NRK mener at mange norske hoppere har vist styrke denne sesongen, og ser ikke bort fra at det kan være en outsider blant dem.

— Jevnheten er viktig, og den har Kenneth Gangnes, Daniel André Tande og Johann Forfang vist at de har i år. Men det er vanskelig å vinne sammenlagt fordi man ikke kan bomme i et eneste av de åtte hoppene. Én eneste mann har klart å vinne alle de fire rennene i samme hoppuke: Tyske Sven Hannawald fikset det i 2001/02. AFTENPOSTENS JULEPODCAST:

Har bakkerekord fortsatt

Hoppukevinner Sigurd Pettersen er eneste nordmann som fortsatt har en bakkerekord i Hoppuka. Skiltet 143,5 meter i Schattenbergbakken i Oberstdorf står støtt.

— Noen må gjerne hoppe lenger enn meg, sier tobarnsfar Pettersen, i dag bosatt med familien i Elverum.

Han fikk nordmenn til å skjelve i godstolen da han herjet i 2003/04. Pettersen var debutant. Ingen hadde trodd at han skulle gå helt til topps.

Sigurd Pettersen kom som en hvirvelvind og relativt ukjent hopper inn i Hoppuka. Han vant tre av fire renn og prestisjerennet sammenlagt. Da måtte han på godstol.

— Det var spesielt vær og føreforhold den gangen i åpningsrennet. Konkurransen var mye tidligere på dagen enn det er nå, og dermed var det oppdrift. Om kvelden er det gjerne bakvind.Med andre ord – den skal hoppe langt som skal sette Pettersens rekord ut av spill.

For ham er Hoppuka stor idrett, men også kultur. Og et «must» å se på, selv om barna har førsteprioritet.

— På 60- og 70-tallet hoppet «alle». Derfor var hopping noe så mange hadde et forhold til. Jeg synes likevel at Hoppuka har klart å holde på interessen. Den er blitt en institusjon, på samme måte som at vi i desember alltid gleder oss til håndballjentenes mesterskap.

En lang uke

Hoppuka varer i dag i ti dager. Den er en klassiker. Arne Scheie, tidligere NRK-kommentator, mener at de som kom med ideen i sin tid gjorde noe genialt.

— De fant et tidspunkt da det ikke var annen idrett. Hoppuka har fått mye mer konkurranse de sisteårene med engelsk fotball og Tour de Ski, men har klart å holde på interessen. Det er dessuten stor prestisje forbundet med det å vinne. På 50-tallet var det ikke engang vanlig at Norge sendte sine beste hoppere.

- Hva er størst – å vinne OL-gull eller Hoppuka?

— Det er et spørsmål jeg faktisk ikke kan svare på. Det er nesten som å sammenligne meter og kilo. OL er bare hvert fjerde år, men i Hoppuka må man få til åtte gode hopp.

Kanskje er det bare å minne om Simon Ammann, som har vunnet alt som er å vinne – verdenscupen sammenlagt, OL fire ganger, VM én gang og VM i skiflyving, men ikke Hoppuka. Han er med også i år. Sveitseren gir seg ikke.

Har troen på de norske

Tidligere storhopper Bjørn Einar Romøren hører til dem som så hopprennet som yngre, men som allerede var ute i snøen før de beste hopperne kom. Han har vært med i Hoppuka ti ganger, og vant sin aller første verdenscupseier nettopp i Bischofshofen.

Nå er han optimistisk på Norges vegne.

— Det er trolig det sterkeste laget vi noen gang har sendt.

Markedssjefen i hopp i Norges Skiforbund tror nødvendigvis ikke nordmenn er favoritter til å vinne sammenlagt, for det er vanskelig, men det er god grunn til å vente pallplasser.

For selv om det begynner å bli noen år siden Anders Jacobsen, som foreløpig siste nordmann, vant den prestisjetunge Hoppuka sammenlagt i 2006/07, har Norges hoppere presentert seg på topp i verdenscupen i år. Daniel-André Tande og Kenneth Gangnes har vunnet hvert sitt renn, og i tillegg har Johann Forfang, Andreas Stjernen og Joachim Hauer kommet på pallen. Tilsammen er det blitt åtte pallplasser, og akkurat det har ikke skjedd før Hoppuka tidligere.

— Det er vrient å takle presset. Mye står på spill, det er veldig mange tilskuere i bakkene, og et stort oppbud av medier, men Norge har et spennende lag, mener Romøren.

Han vet godt at unge og ukjente hoppere har klart å gå til topps i debuten. Det gjelder Sigurd Pettersen og Anders Jacobsen. Sistnevnte ble syvende debutant som inntil da hadde klart den bragden.

Selv har Romøren mange minner fra denne årlige begivenheten han var med på ti ganger.

— Jeg husker at Norge ikke hadde gjort det spesielt bra i de to første rennene i Hoppuka i 2005/06. Så skulle alle hopperne ha en «pause» der vi sto på ski. Jeg og Lars Bystøl gikk lenger inne i skogen enn de andre, og mange syntes nok vi var noen rabagaster. Men så endte det med at han vant sitt første verdenscuprenn i Innsbruck og jeg ble nummer tre.