Mange godter seg når de store klubbene får problemer. Og selv om ikke Vålerenga har gjort seg fortjent til en slik heder de siste årene, er det sikkert mange som likevel gleder seg over at «Oslos stolthet» står med null mål og poeng.
Nedrykk, antyder noen og gliser. Tull, naturligvis, for det vil ikke skje. Men Vålerenga burde ha kommet så langt at de kunne vurderes som medaljekandidat. Da Kjetil Rekdal overtok ansvaret, var det ingen tvil om at han skulle få VIF tilbake i toppsjiktet. Nå i hans fjerde sesong (i denne perioden) burde vi se spor av vinnende fotball. Men nei, når medaljer diskuteres, er det fortsatt ingen som nevner VIF. Sesongåpningen har vist at det er fornuftig.
Stormet banen da Rosenborg avgjorde storkampen mot VIF
Vålerengas beste storspilte i 83 minutter
Ikke til å holde ut
Den faren som nå truer klubben, er at medaljedunsten forsvinner tidlig, og at både spillere og tilhengere mister gløden. Et Vålerenga rundt midten av tabellen er ikke til å holde ut tilskuerne på Ullevaals nordre langside.
VIF har tapt mot Viking og Rosenborg. Det kan alle gjøre. Tapet mot Sogndal var verre og antyder at kampene mot de mindre klubbene blir vriene enn nok også denne sesongen.
Da er det kanskje ikke så lurt av Kjetil Rekdal å snakke om spillerstallen. Det tar brodden av hans uttalelser om at «jeg er sikker på at det komme til å snu». Det er kanskje bare Vålerenga som har en trener som sier at spillerne ikke holder mål.
Rekdal: - Kan ikke legge oss ned og synes synd på oss selv
Rekdal om åpenhetsdebatten: - Mye hykleri og hyling og skriking
Gode som ventet
De klubbene som holder elitenivå, overbeviste alle i siste serierunde. Molde slapp Lillestrøm til mange sjanser, men hadde enda flere selv. Rosenborg og Odd var klart bedre enn Vålerenga og Tromsø og markerte styrke, selv om bare Rosenborg klarte å få avgjørende scoringer. (Strømsgodset hadde ikke spilt ennå da denne kommentaren gikk i trykken)
Felles for de nevnte lagene er at de har en trygghet og tydelighet som Vålerenga og nesten alle de andre mangler. Favorittlagene viser at de har øvd på noe, og de får det til oftere enn svakere lag. De er til å kjenne igjen, ikke bare fra angrep til angrep og kamp til kamp, men også fra år til år.
Vilje og kraft
Det er her de svakere lagene må kompensere med arbeidsvilje og duellkraft, slik Vålerenga klarte mot RBK i starten av begge omgangene.
Men så støter de imot den sanneste av alle fotballklisjéer: Ingen spiller bedre enn motstanderen tillater, og Rosenborg tillot ikke noe mer.
Dette kan ramme alle. Vi så det utpå lørdagskvelden også. Barcelona, verdens mest seierrike klubb det siste tiåret, ble lammet da Real Madrid, en formidabel motstander, satte alle krefter inn i forsvarsspillet.
Barca-spillerne pleier å sverme rundt, det er folk på rundtur over alt og sjansene strømmer på. Nå ble de stående rådville og undre. Det så ut som om de ikke gadd.
Men det som skjedde, viste bare at alle lag kan lammes dersom motstanderen ikke vil gi dem plass og tid.
Derfor vil nok noen her hjemme gjøre det vanskelig for Molde og Rosenborg også.
Men det er feil å si at det var dette som rammet Odd denne gangen. Tromsø kjempet riktig nok intenst, men Odd hadde så mange sjanser at 0–0 må ses på som en tilfeldighet.
Hør Aftenpodden Sport hvor sykkel, norsk fotball, landslaget og ishockey er blant temaene: