Nå kan de endelig si: Det var det vi visste, Brann er ikke bedre, de har overprestert tidligere i sesongen, nå er det slutt på flaks og flyt, Rune Skarsfjord er oppskrytt, Lars Grorud er ikke god nok, Bentley er et bomkjøp, Fredrik Haugen misbrukes og Hassan El Fakiri er for gammel.

Etter at Brann tapte for Sogndal, for Vålerenga, for Start, har uttalelser som dette økt i styrke. Men har Branns nyfrelste kritikerne rett?

De har i hvert fall fullstendig glemt utgangspunktet for denne sesongen.

Etter at Brann sikret seg gullet i 2007 tok de som kjent det meste som en selvfølge: Publikum, sponsorer, medaljekamp, betydningen enkeltspillere hadde på laget, og supporternes vilje til å kjøpe feita meita hettegensere.

Men enda verre: De justere ikke budsjettene etter at finanskrisen var et faktum.

Rotet og resultatene nådde bunnen i 2010. Fjorårets sesong ble en såpeopera på høyde med det verste fra Hotell Cæsar.

Den inneholdt ledere som trakk seg av helsemessige årsaker (ikke fordi de hadde gjort en dårlig jobb, å, nei), og en trener som gråt fordi han var så stolt av spillerne sine — de hadde nettopp spilt uavgjort mot LSK på hjemmebane (to uker etterpå måtte han gå på grunn av manglende tillit hos de samme spillerne).

Frem i lyset trådde en ny og mumlende styreleder, og en ny og selvsikker daglig leder, en daglig leder som noen uker tidligere hadde fått sparken som sportsdirektør.

Roald ble degradert til operativ leder/strategisk controller, før han, til mange supporteres store overraskelse – han var ikke akkurat populær på den tiden – returnerte som sjef for hele sulamitten.

Den gamle Åsane-treneren fikk jobben etter en farse av en ansettelsesprosess. Trond Mohn, som garanterer for et Brann-lån på 70 millioner kroner, ville ha Roald Bruun-Hanssen som ny daglig leder, og da ble det sånn.

Statistikksenter Eliteserien:

I 2010 var det en eneste lang og vond sportslig, administrativ og økonomisk krise. På uforståelig vis hadde Brann klart å kjølne forholdet til Hardball (rikingene som finansierte gullet). På uforståelig vis hadde et stort overskudd blitt til et gigantisk underskudd.

På uforståelig vis hadde spillere, som kostet Brann (les: Hardball) titalls millioner av kroner, forlatt klubben gratis.

Samtidig som billettprisene, og enkelte av spillernes lønninger, var rekordhøye, var interessen rundt Brann rekordlav. Det eneste lyspunktet var Rune Skarsfjord .

Mens Bjørn Dahl, Hans Brantun og Steinar Nilsen forsvant ut av Brann-portene, sto narvikingen igjen og reddet oss fra Adecco og et liv i skyggenes dal.

I januar 2011 hadde ikke Brann midler, laget var ribbet for profiler og tilliten ute hos publikum var på frysepunktet.

Det var det som var utgangspunktet.

Men de som var igjen tok grep. Moldestad og RBH fikk kontroll på den løpske økonomien. Driften ble rasjonalisert, og hovedfokuset ble satt på satsing av egne spillere.

Men Rune Skarsfjord måtte ned en divisjon for å finne Solli og Moens erstattere. Derfor var det ingen som trodde at Brann kunne markere seg. Ukjente spillere som Kim Ojo og Carl-Erik Torp, hadde de noe å fare med? Det var lite som tydet på det etter tapet mot Nest-Sotra i generalprøven. Både VG og NRK tippet dem på nedrykksplass.

Så er det at det utrolig skjer. Brann gjør alle spådommer til skamme. De blander seg inn i medaljekampen og tar seg til cupfinalen.

Nå er Brann imidlertid nede på sjette plass. Rosenborg har kjøpt seg opp. Vålerenga har fått tilbake spillere fra skade, og Brann har fått merke at stallen er tynn og ung. Avstanden opp har økt, avstanden ned til niende plass er på kun to poeng.

Er det Brann har vist i de tre siste kampene som er sannheten om kvaliteten i laget? Eller er det det de viste i de 23 rundene før Sogndal-kampen som er sannheten?

Litt av svaret på det får vi på søndag. Jeg tror at Brann bare er inne i en down-periode. De reiser seg igjen nå. Årets Brann-lag har vært dømt nord og ned utallige ganger denne sesongen. Nesten hver gang har kommet tilbake og overrasket både supportere og eksperter. Jeg tror de gjør det igjen.

Eller hva tror du?