Mariann Vestbøstad Marthinsen (30) er ingen hvem som helst. Hun er gullvinner fra Paralympics i Sotsji og vinner av Egebergs ærespris i fjor.
Skarstein er verdensmester i roing, men så langt uten de store triumfene i sittende langrennspigging.
Gjennom et prosentsystem konkurrerer de mot hverandre i løypa, selv om de har ulike funksjonshemninger.
For Skarstein, som deltok i TV-programmet Ingen grenser, er det ingen barrièrer som hinder henne i å nå høye mål om å bli verdensmester også i denne idretten, men enn så lenge må hun lære av venninnen som hun kaller en helt.
— Jeg er imponert over det Mariann har fått til og er veldig motivert til å fortsette i hennes spor, sier hun om utøveren som kommer fra Fitjar i havgapet på øya Stord, bor i Bergen og trener opp mot 900 timer i året.
— Jeg har også sett at hun er tålmodig, for det tok henne elleve år med konkurranser internasjonalt, for å nå toppen av pallen, legger Skarstein til.
Vestbøstad Marthinsen forteller at hun også begynte med en sommeridrett, svømming i 2003.— Der har jeg bygget opp treningsgrunnlaget gjennom mangfoldige treningstimer. Det har kommet godt med i langrennspiggingen som jeg startet med fem år senere.
Ulike, men med samme treningsiver
Selv har levangerjenta Skarstein bare to år på landslaget i langrennspigging. Langrenn var før mest brukt som alternativ trening og mulighet til å komme ut i naturen.
Hittil bor de to utøverne sammen under samlinger på landslaget, og forskjellene er kommet til uttrykk, slik Skarstein ser det:
— Mariann er flink til å sove mellom øktene, mens jeg er mer rastløs i kroppen. Jeg ser hvor flink hun er til å disponere energien, og lærer av det.
Skarstein prøver å tenke på at hun ikke skal bli halvgod i to idretter, men klare å hevde seg i toppen i minst én.— Jeg har god fysisk kapasitet, og er sterk, men har likevel mer å gå på. Det tekniske er min største utfordring. Jeg kan ikke kopiere Mariann i alt, for mye av det hun gjør fungerer ikke for meg. Sånn tror jeg imidlertid det er med oss alle. Hver og en av oss må finne får egne triks og teknikker, ingen er like.
Må finne nye løsninger
Skarstein forteller at hun alltid prøver å strekke seg mot det mest avanserte først, for så å tilpasse med sin egen muskulatur når det er nødvendig.
— Vi lærer jo å bli løsningsorientert. Vi kan ikke bry oss om hemningene, sier Skarstein før hun fortsetter:
— Lammelse og amputasjon? Ikke noe problem!
De to skal i aksjon i lørdag og søndag. Deretter kommer flere store oppgaver på løpende bånd: VM i USA, verdenscup i Japan, og ikke minst verdenscup på Sunndalsøra i mars.
- Vi blir sett på som det funksjonshemmede laget
Denne treningen inspirerer Bjørgen