Vi fikk jo rett. Men tok også grundig feil.
Chelsea— Manchester City (18.30 lørdag) burde vært kampen som kunne avgjort ligaen. De to klubbene med de aller største ressursene, bredeste spillerstallene og siste titlene i ligaen møtes. Det blir på mange måter en parentes av en fotballkamp, usannsynlig nok.
Hvis noen av dem som kikket på terminlisten, i det hele tatt brydde seg om at Leicester og West Ham møttes i samme runde, så de nesten garantert for seg en kamp mellom et hjemmelag som desperat slåss for fornyet kontrakt – i møte med en middelhavsfarer.
Har ikke sprukket
Søndagens kamp (14.30) blir noe ganske annet. Det blir kampen som et stykke på vei kan sikre historiens desidert mest sensasjonelle vinner av Premier League.
Liverpool-supporter mistet telefonen i gledesrus: Så kom den tilbake med et minne for livet
Alle har ventet på at Claudio Ranieris mannskap skulle sprekke. Det har aldri skjedd. Tvert imot. De siste kampene har vist en soliditet som forbløffer de fleste. De har rett og slett tatt tidlig sommerstengt. Siste baklengsmål kom 1. mars, i de neste fem kampene har «Foxes» tettet hiet. Det er flere grunner til at de har klart det:
Defensivt er de et ekstremt kompakt lag, der ingen sluntrer unna grovjobben. De fleste lag har en eller to spillere som ikke er «toveisspillere» og som får lov til å ta fri når motstander har ball. Leicester han ingen.
De leder motstanders spill utover mot kantene av banen. Det er smart av flere grunner. De har midtstoppere med tempoproblemer, og de vil ikke ha mye spill langs bakken sentralt. Til gjengjeld er stopperne fantastiske i luften, og backene er blant de beste i ligaen til å forsvare seg på bakre stolpe. Det gjør at innlegg imot ikke er noen stor bekymring.
Dette går fordi de har to «evighetsmaskiner» på sentral midtbane. Jorden dekkes av rundt 70 present vann, resten dekkes av N'Golo Kante og Danny Drinkwater.
Leicesters suksessmanager: - Vår jobb er utført
Om det ikke er helt i overensstemmelse med virkeligheten, må det av og til føles på den måten for motstanderne. De to løper først og fremst enormt mye, men de løper også riktig.
Leicester havner nesten aldri i ubalanse. De to sentrale dekker hele tiden hverandre hvis den ene blir med offensivt, og de slipper stort sett aldri frem mer enn en back av gangen.
Imponerende offensivt
Offensivt er det utrolig imponerende å se hvor fort et kompakt lag omstilles til et «langt lag» med riktige avstander. Spesielt Jamie Vardy gjør at motstander hele tiden må rygge av frykt for å få løp inn bak seg. I tillegg kommer Riyad Mahrez seg lynraskt bredt i banen.
Matematikken er enkel. Vinner de sine tre gjenstående hjemmekamper mot West Ham, Swansea og Everton, er de mestere uansett hva Tottenham finner på.
Tidligere Celtic-spiller: - Deila er ferdig uansett
Betyr det at det er avgjort? Nei!
Spurs har ikke gitt seg
Det er to fremragende grunner til ikke å avskrive Tottenham helt. Den ene er at de har scoret flest. Den andre at de har sluppet inn færrest.
Legg til at også Mauricio Pochettinos gutter så sent som søndag viste imponerende form og ro da de etter hvert smadret Manchester United 3–0. Selv om det ikke på noen måte kan måle seg med sensasjonen det vil være om Leicester vinner vil en tittel til Tottenham også være en gigantisk overraskelse. Det er imidlertid ingen selvfølge at de henter tre poeng i mandagens tøffe bortekamp mot Stoke.
Denne utgaven av Premier League har vært et absurd teater. Alle mer eller mindre dype analyser før sesongen er feid til side av en italiensk manager med fingerspissfølelse og et ytterst lojalt mannskap.
Leicester er på oppløpssiden. Det er fortsatt mulig å stivne. I så fall er spørsmålet om Tottenham har en spurt å sette inn.
Den nådeløse kulturministeren, Zlatans fremtid, «VIF-hetsen» og de store avsløringene fra Panama er blant temaene i siste utgave av Aftenpodden Sport: